En irriterende følelse av sympati
Wednesday, 11. May 2011Jeg er meir enn vanlig irritert på pressekorpset og opposisjonen etter medaljedebatten de siste par dagene.
Ikke at debatten interesserer meg. Det er mye det samme for meg hvem som deler ut krigskorset. Jeg skjønner at litt pomp gjør forskjell for dem som faktisk står der og tar imot medaljen, men jeg tviler på de hadde savna kongen om ingen hadde påpekt at han mangla.
Nei, det som irriterer meg så grønnjævlig, er at jeg faktisk har fått en smule sympati for statsministeren.
Jeg kjente på det da jeg hørte Politisk kvarter på radioen i morges. Stoltenberg gjorde sitt beste for å forklare hvordan han meinte ting hang sammen, og beklaga at debatten hadde satt fokus på noe heilt anna enn de som hadde fått medaljer og hvorfor. Journalisten var mest opptatt av å framstille alt Stoltenberg sa som innrømmelser av dødssynder, og opposisjonens Erna Solberg fulgte opp. Resten av opposisjonen har ikke vært et hakk bedre, helst ville Siv Jensen hatt Stoltenbergs hode på et fat for at han så på Forsvarssjefen dele ut medaljer.
Statsminister Stoltenberg sendte nylig Norge ut i en ny krig, på toppen av den gode, gamle i Afghanistan. Han er ikke en mann jeg vanligvis har så mye sympati for. Men der satt jeg i morges, og syntes faktisk synd på statsministeren. Og det er pressemobben og opposisjonens feil. Slutt med det der!

