Eller kan jeg håpe at de i det minste leser parolene neste år? En ting er nå at jeg ikke ser det elitistiske i å kreve at sjukepleiere og barnehageassistenter skal få ei rimelig lønn, men likestillingskampen dreier seg også om kamp mot menns vold mot kvinner — en av dagens paroler. Akkurat det engasjementet Hadia Tajik etterspør.

Om Sara Azmeh Rasmussen vil brenne en hijab i en symbolaksjon i dag, skal hun få lov til det for min del, men Stokkan Grande (Ap) og alle andre som hiver seg på og prøver å skåre poenger på det trenger et dask i bakhodet. Men jeg skjønner jo at det er behagelig å legge skylda for alt som er galt på kvinnebevegelsen. Da slipper man å ta noe ansvar sjøl.

Hva gjør du for minoritetskvinnene resten av året, Stokkan Grande? Kvinnefronten engasjerer seg for eksempel året rundt i arbeid mot omskjæring av kvinner. Det blir ikke så store overskrifter av det, men det blir resultater. Å hyle opp om hva kvinnebevegelsen ikke gjør èn dag i året, hjelper ingen. (Jeg synes forresten det er litt betegnende at det er Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsmann som hisser seg opp her, og ikke for eksempel lederen av Aps kvinnenettverk. Kan det være at engasjementet først og fremst er et forsøk på å tråkke i bedet til FrP?)

Anna enn Siv Jensen, da, som har fått lov til å sette agendaen for Kvinnedagen. Takk til alle som har bidratt til FrPs valgkamp, ikke minst pressa, som sikkert klarer å tyne enda fleire sure dråper ut av hijaben.

Å knulle som en feminist? Det burde jo være enkelt, både for kvinner og menn — er du frigjort knuller du akkurat som du vil. Tre ganger om dagen med tre forskjellige folk, eller et par ganger i uka med det samme mennesket. Eller ikke i det heile tatt.

Seksuell frigjøring og kvinnefrigjøring burde gå hånd i hånd, men noen går seg vill og får for eksempel for seg at å være frigjort ikke er noe anna enn å “pule rundt som et mannfolk”. Det rare er at den tolkinga av frigjøring har forekommet på begge sider av gjerdet. Konservative krefter har ofte prøvd å framstille kvinnefrigjøring som et prosjekt hvor kvinner blir til løsaktige horer. Samtidig har “den andre sida” ofte tolka frigjøring som at du må knulle mest mulig med flest mulig, og helst ikke med vaniljesmak.

En ting er nå at det er temmelig trangt å tru at alle mannfolk helst bare vil pule rundt uten forpliktelser. Det finnes gutter som helst ikke vil noe anna, for all del, men det er altså også en del menn der ute som er monogame av legning og som gjerne vil finne den “enda ene” å bli gammel sammen med.

Og motsatt. Det er ikke slik at kvinner uten unntak ikke vil noe anna enn å finne prinsen i sitt liv og vandre lykkelig inn i solnedgangen sammen med ham. Med barn. Noen jenter vil ikke anna. Andre vil gjerne pule litt rundt først. Andre vil jaffal ikke ha barn, og vil heller være aleine resten av livet enn å ta til takke med et forhold som er “greit nok”. Men uansett om du vil pule en eller mange, så er det ikke antallet partnere eller hva slags sex du har som gjør deg frigjort.

Du er ikke mye frigjort viss du kliner med ei anna jente ikke fordi du har lyst, men for å “bevise” for gutta hvor frigjort du er. Det er heller ikke særlig frigjort å pule rundt bare for å vise at du også kan “ha sex som en mann!” Og du blir ikke automatisk frigjort av å bruke sexleketøy eller av å ha trekant.

On ze otha hand: Det er ingenting gæernt i å kline med andre jenter, pule rundt, bruke sexleketøy eller ha trekant — tvert om :) Det kan være både sunt og bra å bryte seksuelle grenser, både sine egne og de samfunnet har laga, men skal du bryte grenser må det være for din egen del, ikke for å bevise noe for andre.

Så viss du tester ut trekant og finner ut at det ikke er noe for deg, skal du få slippe. Du kan gå hjem til kjæresten og ha vaniljesex i stedet. Og fortsatt være en frigjort feminist :)

For tre måneder sida starta fire svenske kvinner en t-skjortekampanje: Jag har också gjort abort, med tilhørende nettside. Ideen hadde Tora Breitholtz plukka opp fra ei amerikansk nettside, Speak Out.

Tanken bak kampanjen er å bryte ned tabuet rundt abort. Hvis du trudde det var vanskelig å snakke om menstruasjon, burde du prøve å snakke om abort på noe anna enn et reint hypotetisk nivå.

Ei av tre kvinner har tatt eller kommer til å ta abort i løpet av sitt liv. Men tenk deg om: Av alle kvinnene du kjenner, hvor mange veit du om som har tatt abort? To? En? Eller ingen? Hvor mange av alle kvinnene du kjenner trur du sitter og knuger på en hemmelighet de knapt tør å snakke med sine nærmeste venner om?

Abort er en privatsak, sier du? Joda. Det er musikksmak og partivalg og seksuell legning også, men det er ikke vanskelig å finne mennesker som uten å rødme innrømmer at de liker Shakira, stemmer KrF eller er heteroseksuelle — og gjerne erklærer det for all verden. Men prøv å finne ei kvinne som gjerne forteller hvem som helst at hun har gjennomført en abort, og ikke angrer hun heller.

På tross av at vi har hatt lovfesta sjølbestemt abort i Norge i 25 år, er det fremdeles skammelig å ha gjennomført en. Med mindre du har en “skikkelig god grunn” til å ta abort, som at svangerskapet er resultatet av en voldtekt, skal du helst skamme deg. Ikke bare har du hatt sex blott av lyst (og ikke for å avle barn), men du er att på til så forferdelig fæl at du “ikke tar konsekvensene” av det — det vil si bærer fram barnet. Onde kvinne.

Aller, aller ondest er kvinnene som ikke bare tar abort, men som ikke er i tvil om valget de tar og som ikke angrer og gråter sine modige tårer etterpå. De er ikke bare onde, men kalde og følelsesløse også.

Så etter 25 år med sjølbestemt abort, er det fremdeles noe vi bare snakker hypotetisk om. Vi diskuterer gjerne hvor langt ut i svangerskapet det skal være mulig å avbryte, og om nemndene bør vekk, men å trekke fram egne erfaringer med abort blir “for privat”. Og de få (og ofte anonymiserte) aborthistoriene vi får høre, er som regel fra kvinner som led valgets kvaler før de gjennomførte inngrepet og sørget etterpå. (Som sjølsagt er en heilt legitim reaksjon, men det er det sannelig å ikke sørge også.)

Nu vel. Jeg tok abort for ti år sida, og det var heilt greit det. Jeg tvilte ikke på forhånd, og angra ikke etterpå. Ikke grein jeg heller. Christin har tatt to uten å angre på det. Noen fleire?

Kilder: Till försvar för aborträtten, Tora Breitholtz, Speak Out og Christin Aamodt.