Kamerater!

Jeg vil åpne med noen ord av Rudolf Nilsen:

Jeg kjenner en mening med livet.
Det er at du gjør din plikt
i stort og i smått mot din klasse -
i handling, i tanke og dikt.

Det er litt gammeldags å snakke om plikt, nå om dagen. Det handler mye om hva vi har eller vil ha rett til. Men det gamle slagordet: «Gjør din plikt, krev din rett!» blir aldri uaktuelt.

Vi har en forpliktelse til å slåss – for fred, frihet og et rettferdig samfunn.

Europa sliter økonomisk. Aller hardest sliter Hellas, og aller hardest rammer krisa vanlige grekere. Den nådeløse kuttpolitikken som påtvinges landet har ført til en dramatisk økning i arbeidsledighet, fattigdom, sult og hjemløshet, og offentlig velferd og infrastruktur er i ferd med å kollapse. Den offisielle arbeidsledigheten er på 21 prosent, over en tredjedel av befolkninga lever under fattigdomsgrensen, og i Athen er det 25.000 hjemløse i gatene. Det blir stadig lengre køer foran suppekjøkkenene, og folk roter i søppelkassene for å finne mat.

Dette er konsekvensene av kuttpolitikken som har blitt pressa gjennom av den såkalte «Troikaen» – EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet. Likevel ble det i februar vedtatt enda en sparepakke, med blant anna enda større kutt i minstelønna, oppsigelse av 150.000 ansatte i offentlig sektor, og privatisering og salg av offentlige eiendeler for 50 milliarder euro.

Det er vanlige folk i Hellas som må betale for denne krisa, sjøl om de hverken har skapt den eller har skyld i den. De som prøver å forklare krisa med at folk i Hellas er late og korrupte og går altfor tidlig av med pensjon, lyver. Om man tar seg bryet med å sjekke fakta, finner man for eksempel ut at grekerne jobber mest i heile EU. Den historien om Hellas som makta prøver å selge oss, stemmer ikke med virkeligheten.

Det er kanskje ikke uten videre en opplagt sammenheng mellom situasjonen i Hellas og Norge i dag. Vi har det jo tross alt ganske godt her nord, de fleste av oss. Arbeidsledigheten er lav, velferdssystemet er fremdeles oppe og går og de fleste av oss får lån til både hus og bil.

Men høyresida og kapitalen er på hugget her hjemme også. Hever vi blikket litt, ser vi at rettighetene til vanlige folk og arbeidere er under stadig sterkere press. Pengemakta vil helst kunne skalte og valte med arbeidsfolk slik det måtte passe, og de borgerlige partiene vil så gjerne legge til rette for det.

Og så har høyresida så mange friheter de vil la oss få ta del i.

- Blant anna så vil de så gjerne gi oss frihet fra fast ansettelse, slik at vi skal få kjenne på friheten i aldri å vite hvor mye penger vi kommer til å ha neste måned.

- Høyresida vil og gjerne gi oss frihet fra en trygg alderdom, viss vi da ikke har råd til å tegne privat pensjonsforsikring eller betale for privat pleie.

- Og så kan vi få frihet fra eget hjem, når boligpriser og leiepriser stadig spinner oppover og flere opplever å få hjemmet sitt tvangssolgt.

Det et er merkelig, hvor fri vi blir av høyresidas friheter. Frihet for hvem? Usikkerhet og private løsninger ikke hva jeg kaller frihet for folk flest.

Velferdstaten er under angrep. Når den trues, trues også vår frihet. Vi må slå disse angrepene tilbake. Trygghet og frihet skal utvides, ikke innskrenkes. Vi vil et samfunn som styres etter hva folk trenger, ikke etter kapitalens behov for profitt! Og vi skal ikke nøye oss ikke med å sette opp forsvarsverker for å beholde det vi har kjempa fram til nå – vi vil ha mer!

Det er mange som har gått før oss, men det er vi som skal gjøre jobben nå. Jeg vil slutte av med dette diktet av Rudolf Nilsen – «Stjernen»:

Her er grensen, sa de andre,
lenger kan vi ikke nå.
Ikke nytter det å vandre
i det blå!

Nei hvad gagner det å kjempe,
når vi er så bittert få?
Vi får ta det mer med lempe,
blir vi mange, kommer råd.

Blir vi mange, kommer tiden,
da vi enkelt får vår rett.
Ikke nu, men siden, siden
går det lett!—

Og de gjorde holdt og spente
av sig belte og gevær:
Vi får slå oss ned og vente
til vi blir en mektig hær!

Og de satte sig og hvilte,
de fornuftige og grå.—
— Men det var en flokk som smilte
mot det blå!

For bak grensen i det fjerne
steg vidunderblank igjen
deres egen, høie stjerne
og den vinket sine menn!

Ja, det var en flokk naive,
som hvad enn der skulde skje
måtte sette ut i livet
sin idé —

og som tross i alt som stengte
brøt sin vei mot stjerneland!
For å nøies med å lengte
er det somme ikke kan

God kamp! God 1. mai!

Sprinterne

Niggeren Owens sprinter,
germanerne stuper sprengt.
Det blonde stadion undres,
og Føreren mørkner strengt.
Men tenk da med trøst på alle
jødiske kvinner og menn
som sprang for livet i gaten-
dem nådde dere igjen!

~ Nordahl Grieg

Diktet kom ut i 1936, samme år som Jessie Owens fra USA vant fire gullmedaljer under olympiaden i Berlin – til noe irritasjon hos Hitler.

På parolemøtet i 8. marskomiteen vedtok flertallet på møtet denne parolen:

Bekjemp prostitusjon – bedre hjelpetiltak -
legg ned Pro sentret!

Da de 17 hovedparolene for Kvinnedagen 8. mars blei offentlige var det mange som reagerte sterkt på parolen om å legge ned ProSentret, inkludert Kvinnefronten, LLH, Fellesorganisasjonen, Krisesentersekretariatet, Rødt Oslo og Oslo RU, MiRA-senteret, Norsk Sykepleierforbund og mange enkeltpersoner, kjente og ukjente.

(Mrk: Dette er nærmest for et notat under utarbeidelse å regne, og slettes ikke ferdig. Innspill både på form og innhold tas imot, men ikke nødvendigvis til følge ;)

Demokrati?

Det kom fram etter hvert at det var Kvinnegruppa Ottar som hadde foreslått ProSentret-parolen, og fått flertall for den på parolemøtet i 8. marskomiteen. Ottar meinte det hadde gått demokratisk for seg, sia parolen fikk flertall på parolemøtet. At andre organisasjoner ikke hadde mobilisert flere til å møte der, kunne ikke Ottar forholde seg til. For å ta akkurat det først:

I 8. mars-komiteen var det ikke flertall for en parole om å legge ned ProSentret. Parolen hadde vært diskutert på arbeidsmøter i forkant, og forslaget var at denne parolen ikke skulle være med. Men akkurat på parolemøtet stilte Ottar med flere representanter, og foreslo denne parolen på ny. Om man meiner det er demokratisk at tilfeldig mobilisering avgjør hva som blir vedtatt, så var det demokratisk at denne parolen blei vedtatt. Jeg mener det mest av alt vitner om Ottars manglende gangsyn, både politisk og ellers.

Problemet med ProSentret?

Så, hva er problemet med ProSentret?

I følge Ottar bruker ProSentret mye tid og ressurser på å drive kampanje mot prostitusjonsmotstandere og mot alle forsøk på å begrense prostitusjonstrafikken. I et innlegg i Aftenposten på nett på fredag skriver Ottar blant anna at ProSentret er:

(…) et suspekt miljø som er interessert i å opprettholde prostitusjonstrafikken.

Bevisene Ottar legger fram er først og fremst disse:

• En brosjyre ProSentret laga i 2004, «Ting er ikke alltid slik det ser ut som», som ifølge Ottar glorifiserer prostitusjon.
• At ProSentret samarbeider med organisasjonene Tampep og Europap, som hovedsaklig jobber med helsespørsmål knytta til prostitusjon, men som også skal være for å “normalisere” prostitusjon.
• Tidligere leder av ProSentret, Liv Jessen, som argumenterte mot sexkjøpslova før den blei innført, og i etterkant har påpekt at den ikke førte til at prostitusjon forsvant.

Ottar liker også å framstille det som om ProSentret ikke gjør noe anna enn å koseprate med de prostituerte – i det samme innlegget i Aftenposten står det:

Pro Sentrets holdning er at prostitusjon kan være et akseptabelt yrke, og at te, kondomer og glidemiddel er det som skal til for å hjelpe folk på veien.

Men viss man sjekker litt, finner man ut at ProSentret blant anna driver med dette:

• Sosialt. Informasjon og veiledning om rettigheter og bistand i kontakt med politi, utlendingsmyndigheter og NAV.
• Helse. Åpen helseavdeling der man kan få sexologisk rådgivning, sjekkes for SOI eller ta opp andre helsemessige temaer. Tilbudet er gratis.
• Bolig. Boligtilbud for kvinner utsatt for menneskehandel.
• Info. Kartlegger temaer det er lite informasjon om, som vold mot prostituerte og menn i prostitusjon. Forebyggende arbeid på videregående skoler.
• Arbeid. Råd, veiledning og bistand til de som ønsker å slutte å selge sex og finne en annen jobb. Hjelp til CV og søknader, kantinekurs, norskopplæring og sysselsettingstiltaket Bikuben.

Jeg var sjøl med på besøk til ProSentret så seint som i fjor, og så både kantinekurset og Bikuben i drift. Når noen påstår at senteret ikke gjør noe anna enn å drive varmestue og slåss mot sexkjøpsloven er det ikke bare frekt, det er direkte løgn.

ProSentret har tilbud til både kvinner og menn, rusavhengige og ikke, etnisk norske og innvandrere. Alle er velkomne og man setter selv dagsorden. Man mister heller ikke tilbudet dersom man ønsker å fortsette med prostitusjon.

Akkurat det siste driver enkelte brøytebiler fra vettet, ettersom de vil at det skal stilles krav om at de som får tilbud og kurs skal trekke seg ut av prostitusjon. Et slikt krav ville sannsynligvis føre til at mange som vil ut av prostitusjon ikke ville oppsøke hjelp. Om færre oppsøkte hjelp ville jo for så vidt bety at det ville bli billigere å drive hjelpearbeid, viss man synes at det er et mål i seg sjøl. Men for de som driver ProSentret er det et poeng at det er de prostituerte sjøl som får styre hva og hvor fort.

Hva motstanderne vil?

På tross av hva enkelte meiningsmotstandere antyder, har jeg aldri prøvd å si at Ottar og deres meiningsfeller ikke bryr seg om prostituerte. Jeg trur først og fremst at de ikke har noen velfundert ide om hva som virker i arbeidet for å få folk ut av prostitusjon. Kvinnegruppa vil ha et nytt kompetansesenter i stedet for ProSentret, og det er omtrent så konkret det blir.

Et av tiltakene som har blitt trukket fram av noen som et alternativ til ProSentrets tiltak er Svanegrupper:

Svanegrupper er for kvinner som snakker norsk, kvinner som ikkje er aktiv i rus og/eller kvinner som kan nyttiggjere seg gruppeterapi.”

Det kan sikkert være et fint supplerende tilbud for en del av de prostituerte i Oslo som er kvinner, som ikke ruser seg, og som ikke er fra f.eks. Nord-Afrika eller Øst-Europa. Jeg er for det. Men ser ikke heilt for meg at det skal funke for alle.

Om debatten

Det er tilløp til ganske ymse argumentasjon på begge sider av dette spørsmålet, det skal sies. Men noen når et verre lavmål enn andre:

Det er greit at mange vil holde noen kvinner i prostitusjonen til allmenn utnyttelse for menn, men det er en del av oss som vil ha bedre tiltak for å få kvinner ut av prostitusjonen.

Dette blei skrevet på fredag av den offisielle Facebook-profilen til 8. marskomiteen i Oslo (som tydeligvis driftes av en motstander av ProSentret). Dét er passelig dårlig stil, å antyde at alle som er uenig med deg er for prostitusjon.

Jeg har sett mye anna rart bli sagt også. Jeg vil ikke henge ut folk som sier dumme ting bare på vegne av seg sjøl, men jeg har blant anna blitt beskyldt for å “bygge opp under en oppfatning av at 8. mars-komiteen driter i de prostituerte”, og – etter at jeg delte sitatet over – for å “hause opp gemyttene”. En sentral Ottar-dame antyda generelt at organisasjonene som gikk mot parolen gjorde det fordi de er avhengige av offentlig støtte.

Viss det er å “hause opp gemyttene” å si fra når noen sier eller gjør noe dumt, så stemmer for så vidt det, men det var ikke noe alternativ for meg å la være.

Hva nå da?

Mange har oppfordra 8. mars-komiteen til å trekke akkurat den parolen, eller den delen av parolen, som vil legge ned ProSentret. Så langt ser det ut som om komiteen – ved Ottar – kommer til å blånekte på det.

Flere har sagt fra om at de ikke ville gå i toget i år viss denne parolen består, og noen har bedt om total boikott.

Noen, bl.a. MiRA-senteret og Kvinnefronten, oppfordrer folk til å gå bak andre paroler.

Noen vil stille i toget med en parole til støtte for ProSentret.

Andre har foreslått mot-demonstrasjon et anna sted.

Hva folk kommer til å gjøre når det kommer til stykket, er vel ganske ymse det med, alt etter hvordan man oppfatter situasjonen. Jeg kan bare snakke for meg sjøl: Viss denne parolen blir stående, vil jeg kun gå i 8. mars-toget viss jeg kan gå bak en parole til støtte for ProSentret.

På radioen i morges hørte jeg Anette Trettebergstuen si at under markeringa mot vikarbyrådirektivet 18. januar hørte hun noen rope “hore” til henne et par ganger.

Om Trettebergstuen hadde gått ut og fortalt det, er jeg sikker på at lederen for LO i Oslo både ville beklaga at hun opplevde det, og slått fast at slik oppførsel ikke er akseptabel, verken i eller utafor fagbevegelsen. Men det gikk ikke sånn for seg.

I stedet får fagbevegelsen dette midt i fleisen, to uker seinere:

Hore! Hore! Hore! De taktfaste ropene truet med å overdøve Annette Trettebergstuen (30) da hun holdt innlegg på Oslo LOs demonstrasjon på Løvebakken i forbindelse med streiken mot EUs vikarbyrådirektiv tidligere i januar.

Ei fjær har blitt til fem høns, og sia det er meir mat i høner enn i fjær, velger Dagbladets Marie Simonsen å drite i å krysskontrollere en god historie med virkeligheten.

Simonsen er en av tilhengerne av vikarbyrådirektivet, og går til kamp for direktivet ved å svartmale heile fagbevegelsen. Sjøl om man bare leser henne reint bokstavlig er beskrivelsen av hva som skjedde på markeringa langt ute på jordet, og inntrykket kommentaren skaper er at 1800 fagforeningsmedlemmer stod foran Stortinget og ropte “Hore! Hore! Hore!” i kor til Trettebergstuen. Alle som var der veit at det er vås.

(Simonsen må gjerne si at hun ikke skriver at alle ropte “hore”, men viss hun ikke ser sjøl at det er det inntrykket man sitter igjen med, bør hun kanskje vurdere andre yrker enn skribent. En politisk kommentator som ikke ser hva hun sjøl skriver?)

Flere av vikarbyrådirektivets forsvarere har prøvd å si at det er ett fett om det var én kukskalle som ropte “hore”, eller om alle som var tilstede ropte “hore” i kor – det er like ille begge deler. Men ærlig talt, prøv å sette deg sjøl i situasjonen: Du står der og holder en appell, og en mann roper “Idiot!” Eller, du står der og holder en appell, og 1800 mennesker roper “Idiot! Idiot! Idiot!” i kor. Du trur ikke det siste hadde føltes litt verre? Det er derfor folk som var der blir så forbanna av Simonsens historievridning.

De samme forsvarerne slenger om seg med beskyldninger om at andre kaller Trettebergstuen for en løgner. Men det er ikke noe Trettebergstuen har sagt jeg reagerer på – det som gjorde folk forbanna var Simonsens svertekampanje.

Det er ett fett om Trettebergstuen hørte “hore”, eller om hun bare trudde hun hørte det – det er uansett kjipt å oppleve. Dét er det enkelt å beklage. Men jeg ser ingen grunn til at Roy Pedersen, leder for LO i Oslo, skal gå ut og beklage at et taktfast “Hore! Hore! Hore!” overdøva appellanten på Løvebakken, for det skjedde bare ikke.

Det er selvsagt ikke noe hold i påstandene om korrupsjon, men jeg tror ikke det har så stor betydning for [Folkvord], sier Røsland. (NRK)

To og en halv måned seinere blei den første sikta for korrupsjon i Unibuss-saka. Unibuss har et eget kapittel i Folkvords bok.

Byrådsleder Stian Berger Røsland (H) har uttalt at det ikke er hold i noen av påstandene om korrupsjon, og at han opplever Folkvords bok som et oppkok av gamle og tilbakeviste påstander. (KR)

Kommunerevisjonen har advart om høy risiko for korrupsjon i Oslo.

Byrådsleder Stian Berger Røsland (H) sier til nyhetsnettstedet at Rødt stadig vekk anklager byrådet for å være korrupt, og at brevene de får kan være kompliserte å besvare. Derfor har Rødt ennå ikke fått svar. (Arbeidsmanden)

Et halvt år etter at Folkvords bok kom ut, har foreløpig tretten personer blitt sikta i Unibuss-saka.

– Fra tid til annen kan man få brev som er komplisert å besvare. Rødt anklager oss stadig vekk for å være korrupte. Jeg ville sjekket denne saken ekstra hvis jeg var deg, sier [Røsland] til ABC Nyheter. (ABC Nyheter)

Lederen av Transparency International Norge lurer på hvorfor Unibuss-saka – som kan være norgeshistoriens største korrupsjonssak noensinne – ikke ble avslørt tidligere.

Nei, si det. Var det noen som ikke ville vite?

[Politikere] kan ikke snakke tåredryppende om fattigdom det ene øyeblikket og velte seg i luksus det andre. Folk ville kalt det hykleri og dobbeltmoral. Når kongelige gjør det, kastes terning seks for en flysendt designerkjole.

Streit nok det – hadde det vært opp til meg hadde vi kvitta oss med monarkiet for lengst, og dette ville ikke vært noe å snakke om i det heile tatt. Men jeg skjønner ikke heilt at ellers oppegående mennesker framhever denne DB-kommentaren som spesielt strålende og viktig. Er dette nytt, liksom?

Hallo – det er dette monarkiet handler om, folk. Det er jobben deres å gå rundt og se strålende ut, og det koster penger. Jeg klarer ikke å hisse meg ekstra opp over at de dyre smykkene Krompa kjøper kan tillegges en åndelig dimensjon. Det som er viktig her, er at vi holder oss med en arkaisk, overflødig og dyr institusjon. Kan vi slutte med det?

(Og bare for å ha sagt det med en gang: Nei, alternativet til arvelig kongehus må ikke være å velge dyre presidenter hvert fjerde år. Det står ingen steder at en nasjon må ha et statsoverhode som er bare til pynt.)

Viser med dette til deres nye nettside radikalisering.no og melder min bekymring for meg selv.

Jeg er radikal, bruker ofte hettegenser og har en bærbar datamaskin. (Datamaskinen brukes av og til i rom med dårlig belysning.) Burde jeg være bekymret for at jeg kan være i ferd med å bli ytterligere radikalisert?

Eller kan det være at dere trenger en ordbok, sånn til å begynne med?

På den nye nettsida deres prøver dere å dra opp et litt underlig skille mellom «radikal» og «radikalisering»:

Det er viktig å skille mellom radikalisering og det å være radikal.

Det er tydeligvis viktig for dere, dette skillet. Men det er like fullt underlig. I følge ordboka betyr radikalisere å «gjøre radikal». For å si det med teskje: Det betyr at skillet deres ikke henger på greip.

Jeg må dessuten si at jeg heva et lite øyenbryn over valget av illustrasjonsbilde. Mener dere at hettegenser er et tegn på ekstremisme? Eller er dette et litt sleipt forsøk på å få ungdommen til å kle seg penere?

Og kan jeg vente å bli fulgt opp av politiet, nå jeg har meldt min bekymring for meg selv?

Med himlende øyne, hilsen
Tiram

Den «sosiale og individuelle problematikken» de snakker om, er de narkomane som gjerne samler seg ved Oslo S om de får anledning. (Ikke nødvendigvis fordi rusavhengige synes Oslo S er sånt et fett sted å henge, men en plass må de jo være.)

Personlig synes jeg ikke om å omtale mennesker som «problematikk», men så stemte jeg jo ikke på et borgerlig parti heller.

Det er meir moro i det byrådet legger fram som sin rusmiddelpolitiske «handlingsplan».

I alle fall, HRS har fått et par millioner over statsbudsjettet i flere år, men på budsjettet for 2012 får de et kutt på 935 000. Det svir fort litt, i en liten organisasjon. Det er lett et par heiltidsstillinger eller tilsvarende som forsvinner da. Men Hege Storhaug og HRS kan slappe av! Ingen trenger å sies opp med det første. Nå kommer nemlig Oslo kommune til unnsetning.

Budsjettforliket mellom de borgerlige partiene var klart i går – Høyre, Venstre, KrF og FrP har blitt enige om hva de vil gi penger til neste år. Det inkluderer Human Rights Service. En million kroner.

En million kroner til en organisasjon som ser det som sin viktigste jobb å spre frykt, rykter og usannheter. Det synes Høyre, Venstre, KrF og FrP at Oslo kommune bør bruke penger på. (Men de klarer ikke å finne en halv million til å opprettholde det viktige helgetilbudet på det byomfattende ungdomshuset Riverside. Forstå det den som kan.)

Kan noen fra et av de borgerlige partiene forklare meg hva Human Rights Service og Hege Storhaug har gjort for Oslo by? Finnes det en eneste god grunn til at kommunen skal støtte dette korstoget? Eller er det sånn at byrådspartiene tåler nesten hva som helst, bare de kan få flertall for budsjettet sitt?