Jeg inntok en passe stor dose av The Daily Show with Jon Stewart og avleggeren The Colbert Report denne helga. Det er virkelig den eineste måten jeg orker å følge usansk politikk på, spesielt i disse valgtider. Men det minte meg på et spørsmål som kom opp til diskusjon for ikke lenge sia, fire damer imellom.

Hvem ville du pult, Jon Stewart (til høyre på bildet) eller Stephen Colbert (til venstre)? Oss fire damene splitta 50/50, såvidt jeg husker, men nå lurer jeg på hvem leserne helst ville hoppa til køys med? Stem under (homo som hetero) og begrunn gjerne i kommentarfeltet!

 Loading ...

Mads Gilbert holdt denne appellen på lørdag 17. juni 2006 på plena ved Domkirka, hvor de sultestreikende afghanerne hadde slått leir.

Kjære venner, kjære afghanske brødre. Jeg har med meg hilsner fra solidaritetsmiljøet og fra gode mennesker i Tromsø. Norge er et langt land, og sultestreiken deres har gitt ekko og gjenlyd over hele landet. Dere skal vite at dere har støtte fra gode mennesker i hele Norge — jeg har med meg den støtten til dere.

I forrige uke og i går så vi to bilder. Det ene var bildet av det norske forsvarets nye stolthet — den store fregatten — som gled inn Oslofjorden med alle offiserene og makta ombord. I sin frekkhet har de døpt den nye norske fregatten Fridjof Nansen. Ingen kan være i tvil om hva Fridjof Nansen. ville tenkt i forrige uke! Og ingen kan være i tvil om hvor Fridjof Nansen ville vært i dag, han ville vært her, ved Domkirka! Jeg tror han snur seg i sin grav i dag, både i skam over det den norske regjeringen og det norske maktapparatet står for, og i skam over at dette uverdige spillet foregår så og si i hans navn.

Det andre bildet på fjernsynet i går: Jonas Gahr Støre — i fjor høst generalsekretær i Norges Røde Kors, nå utenriksminister i den norske regjeringen — sitter i den rød plysjrokokkostolen ved siden av sine kjære “dear Condi”, Condoleezza Rice. Disse to bildene henger nøye sammen. Fregatten Fridjof Nansen og Jonas Gahr Støre ved siden av Condoleezza Rice. Vi er nødt til å forstå det politiske spillet for å forstå hvordan vi skal organisere kampen videre. Men først noen få ord om Afghanistan.

(more…)

Virrvarr skriver mye og bra om sex og sånt og er attpåtil velsigna med et kommentarfelt som gjør innleggene enda meir interessante. I det siste innlegget, om onani og Betty Dodson, nevner hun såvidt spørsmålet (fritt oversatt) “Hva betyr det for deg å knulle som en feminist?”

Å knulle som en feminist? Det burde jo være enkelt, både for kvinner og menn — er du frigjort knuller du akkurat som du vil. Tre ganger om dagen med tre forskjellige folk, eller et par ganger i uka med det samme mennesket. Eller ikke i det heile tatt.

Seksuell frigjøring og kvinnefrigjøring burde gå hånd i hånd, men noen går seg vill og får for eksempel for seg at å være frigjort ikke er noe anna enn å “pule rundt som et mannfolk”. Det rare er at den tolkinga av frigjøring har forekommet på begge sider av gjerdet. Konservative krefter har ofte prøvd å framstille kvinnefrigjøring som et prosjekt hvor kvinner blir til løsaktige horer. Samtidig har “den andre sida” ofte tolka frigjøring som at du må knulle mest mulig med flest mulig, og helst ikke med vaniljesmak.

En ting er nå at det er temmelig trangt å tru at alle mannfolk helst bare vil pule rundt uten forpliktelser. Det finnes gutter som helst ikke vil noe anna, for all del, men det er altså også en del menn der ute som er monogame av legning og som gjerne vil finne den “enda ene” å bli gammel sammen med.

Og motsatt. Det er ikke slik at kvinner uten unntak ikke vil noe anna enn å finne prinsen i sitt liv og vandre lykkelig inn i solnedgangen sammen med ham. Med barn. Noen jenter vil ikke anna. Andre vil gjerne pule litt rundt først. Andre vil jaffal ikke ha barn, og vil heller være aleine resten av livet enn å ta til takke med et forhold som er “greit nok”. Men uansett om du vil pule en eller mange, så er det ikke antallet partnere eller hva slags sex du har som gjør deg frigjort.

Du er ikke mye frigjort viss du kliner med ei anna jente ikke fordi du har lyst, men for å “bevise” for gutta hvor frigjort du er. Det er heller ikke særlig frigjort å pule rundt bare for å vise at du også kan “ha sex som en mann!” Og du blir ikke automatisk frigjort av å bruke sexleketøy eller av å ha trekant.

On ze otha hand: Det er ingenting gæernt i å kline med andre jenter, pule rundt, bruke sexleketøy eller ha trekant — tvert om :) Det kan være både sunt og bra å bryte seksuelle grenser, både sine egne og de samfunnet har laga, men skal du bryte grenser må det være for din egen del, ikke for å bevise noe for andre.

Så viss du tester ut trekant og finner ut at det ikke er noe for deg, skal du få slippe. Du kan gå hjem til kjæresten og ha vaniljesex i stedet. Og fortsatt være en frigjort feminist :)

Den rødgrønne går inn for å endre valglova slik at valg må gjennomføres over to dager, søndag og mandag, viss minst en tredel av kommunestyre­representantene krever det. Sia regjeringspartiene har fleirtall på Stortinget kommer vel endringa til å gå gjennom uten andre dikkedarer enn protester fra de borgerlige, men jeg veit ikke om jeg liker det.

Jeg er for å la valget gå over to dager. Det har vært et problem i Oslo ved hvert eineste valg at køene utafor valglokalene mange steder er så lange mot slutten av mandag at folk gir opp og går uten å stemme. Det er lett å si at litt må vel folk orke for å få brukt stemmeretten sin, og det er særlig lett å si sånt viss man har en jobb som gir frihet til å stikke litt tidlig og man ikke må hente og fore ungene og skaffe dem barnevakt. Men å stå i en 200 meter lang kø kan fort ta motet fra noen som har jobba en heil dag, henta ungene, gitt dem middag, og endelig har kommet seg til stemmelokalet en halv time før det stenger.

Du får ingen premie for å gjette hvem som bor på hvilken side av byen, og omtrent hvor de ligger politisk. Det borgerlige fleirtallet i Oslo — Høyre, FrP, Venstre og KrF — er mot å utvide til to valgdager. Rødt, SV og Arbeiderpartiet er for. Det er sannsynlig at to valgdager vil øke valgoppslutninga, og det er nok venstresida som vil tjene på det. Ved lokalvalget i fjor var venstresida klart størst i de østlige bydelene og fikk fleirtall i 10 av 15 bydeler, men valgoppslutning på østkanten var også såpass mye lavere at det var de borgerlige som fikk fleirtall i bystyret.

(Så kan man jo lure på om de borgerlige partiene er bekymra for at bedre anledning til å avgi stemme vil føre til fleire stemmer til venstresida. Det er litt skummelt med demokrati, vi kan ikke ha for mye av det.)

Så ja, to valgdager — yay! Jeg er tvers gjennom for. Men jeg er ikke veldig for at et mindretall i bystyret skal bestemme at slik skal det være.

Det er unntaket at mindretallets meining gjelder, og når den gjør det, er det som regel ved å blokkere — grunnlovsendringer må for eksempel vedtas med 2/3 fleirtall. Og godt er det. Noen saker bør ha meir enn et knepent alminnelig fleirtall før man vedtar og gjennomfører — når man skal til å gjøre noe drastisk, er det greit med litt margin. Men den endringa regjeringspartiene går inn for, snur det på hodet.

Jeg er glad for at det ser ut til å bli to valgdager i Oslo, men jeg liker ikke måten det går gjennom på. Om noen vil overbevise meg om at denne lovendringa er en riktig ting, skal jeg ikke lukke øyne og ører, men da skal du argumentere godt.

“Hvis vernetiden for musikkinnspillinger økes fra 50 til 95 år, vil det være et viktigere bidrag til musikkartisters økonomi enn noen offentlig støtteordning,” skriver Christian Wadahl Uhlen, juridisk rådgiver i GramArt, i DN på torsdag 7. august.

Det er i utgangspunktet ingen god grunn til at man fortsett skal ha inntekter av et arbeid man utførte for flere tiår siden, og å forlenge vernetiden fra 50 til 95 år er hinsides alt. Selv om man mener at musikk bør være vernet lenge etter at den er laget, kan jeg ikke se et eneste argument for å verne musikkinnspillinger langt ut over levealderen til selv et langlivet menneske. Så mye yoghurt er det ingen som klarer å spise.

De eneste som vil få noe ut av 95 års vernetid er musikkindustrien — og da mener jeg ikke låtskrivere og utøvende musikere. Det er plateselskapene og GramArt som vil tjene på det hvis vernetiden utvides.

Det er for så vidt en grei sak å jobbe for å bedre sin egen situasjon, men det bør være en ærlig sak også. Når GramArt skyver komponister og musikere foran seg i iveren etter å kunne tjene penger på samme låta i 45 år til, går det på troverdigheten løs. Og det er i alle fall ikke til det beste for utøverne.

T/M, Rødt Oslo

(På trykk i Dagens Næringsliv 20. august.)

Jeg har blitt oppfordra til å legge ut gamle innlegg fra den gang jeg holdt til på tiram.org, og akkurat nå er innlegget “Jeg har også tatt abort” litt aktuelt igjen. Virrvarr skriver om bloggeren Blondinbella, som blei utsatt for overgrep mens hun var på ferie — og skriver om det, noe hun får litt pes for. Abort og seksuelle overgrep er knapt det samme, men begge deler er ting vi ikke gjerne snakker om. Teksten under blei første gang publisert for to år sia.

For tre måneder sida starta fire svenske kvinner en t-skjortekampanje: Jag har också gjort abort, med tilhørende nettside. Ideen hadde Tora Breitholtz plukka opp fra ei amerikansk nettside, Speak Out.

Tanken bak kampanjen er å bryte ned tabuet rundt abort. Hvis du trudde det var vanskelig å snakke om menstruasjon, burde du prøve å snakke om abort på noe anna enn et reint hypotetisk nivå.

Ei av tre kvinner har tatt eller kommer til å ta abort i løpet av sitt liv. Men tenk deg om: Av alle kvinnene du kjenner, hvor mange veit du om som har tatt abort? To? En? Eller ingen? Hvor mange av alle kvinnene du kjenner trur du sitter og knuger på en hemmelighet de knapt tør å snakke med sine nærmeste venner om?

Abort er en privatsak, sier du? Joda. Det er musikksmak og partivalg og seksuell legning også, men det er ikke vanskelig å finne mennesker som uten å rødme innrømmer at de liker Shakira, stemmer KrF eller er heteroseksuelle — og gjerne erklærer det for all verden. Men prøv å finne ei kvinne som gjerne forteller hvem som helst at hun har gjennomført en abort, og ikke angrer hun heller.

På tross av at vi har hatt lovfesta sjølbestemt abort i Norge i 25 år, er det fremdeles skammelig å ha gjennomført en. Med mindre du har en “skikkelig god grunn” til å ta abort, som at svangerskapet er resultatet av en voldtekt, skal du helst skamme deg. Ikke bare har du hatt sex blott av lyst (og ikke for å avle barn), men du er att på til så forferdelig fæl at du “ikke tar konsekvensene” av det — det vil si bærer fram barnet. Onde kvinne.

Aller, aller ondest er kvinnene som ikke bare tar abort, men som ikke er i tvil om valget de tar og som ikke angrer og gråter sine modige tårer etterpå. De er ikke bare onde, men kalde og følelsesløse også.

Så etter 25 år med sjølbestemt abort, er det fremdeles noe vi bare snakker hypotetisk om. Vi diskuterer gjerne hvor langt ut i svangerskapet det skal være mulig å avbryte, og om nemndene bør vekk, men å trekke fram egne erfaringer med abort blir “for privat”. Og de få (og ofte anonymiserte) aborthistoriene vi får høre, er som regel fra kvinner som led valgets kvaler før de gjennomførte inngrepet og sørget etterpå. (Som sjølsagt er en heilt legitim reaksjon, men det er det sannelig å ikke sørge også.)

Nu vel. Jeg tok abort for ti år sida, og det var heilt greit det. Jeg tvilte ikke på forhånd, og angra ikke etterpå. Ikke grein jeg heller. Christin har tatt to uten å angre på det. Noen fleire?

Kilder: Till försvar för aborträtten, Tora Breitholtz, Speak Out og Christin Aamodt.