Kamerater!

Jeg vil åpne med noen ord av Rudolf Nilsen:

Jeg kjenner en mening med livet.
Det er at du gjør din plikt
i stort og i smått mot din klasse -
i handling, i tanke og dikt.

Det er litt gammeldags å snakke om plikt, nå om dagen. Det handler mye om hva vi har eller vil ha rett til. Men det gamle slagordet: «Gjør din plikt, krev din rett!» blir aldri uaktuelt.

Vi har en forpliktelse til å slåss – for fred, frihet og et rettferdig samfunn.

Europa sliter økonomisk. Aller hardest sliter Hellas, og aller hardest rammer krisa vanlige grekere. Den nådeløse kuttpolitikken som påtvinges landet har ført til en dramatisk økning i arbeidsledighet, fattigdom, sult og hjemløshet, og offentlig velferd og infrastruktur er i ferd med å kollapse. Den offisielle arbeidsledigheten er på 21 prosent, over en tredjedel av befolkninga lever under fattigdomsgrensen, og i Athen er det 25.000 hjemløse i gatene. Det blir stadig lengre køer foran suppekjøkkenene, og folk roter i søppelkassene for å finne mat.

Dette er konsekvensene av kuttpolitikken som har blitt pressa gjennom av den såkalte «Troikaen» – EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet. Likevel ble det i februar vedtatt enda en sparepakke, med blant anna enda større kutt i minstelønna, oppsigelse av 150.000 ansatte i offentlig sektor, og privatisering og salg av offentlige eiendeler for 50 milliarder euro.

Det er vanlige folk i Hellas som må betale for denne krisa, sjøl om de hverken har skapt den eller har skyld i den. De som prøver å forklare krisa med at folk i Hellas er late og korrupte og går altfor tidlig av med pensjon, lyver. Om man tar seg bryet med å sjekke fakta, finner man for eksempel ut at grekerne jobber mest i heile EU. Den historien om Hellas som makta prøver å selge oss, stemmer ikke med virkeligheten.

Det er kanskje ikke uten videre en opplagt sammenheng mellom situasjonen i Hellas og Norge i dag. Vi har det jo tross alt ganske godt her nord, de fleste av oss. Arbeidsledigheten er lav, velferdssystemet er fremdeles oppe og går og de fleste av oss får lån til både hus og bil.

Men høyresida og kapitalen er på hugget her hjemme også. Hever vi blikket litt, ser vi at rettighetene til vanlige folk og arbeidere er under stadig sterkere press. Pengemakta vil helst kunne skalte og valte med arbeidsfolk slik det måtte passe, og de borgerlige partiene vil så gjerne legge til rette for det.

Og så har høyresida så mange friheter de vil la oss få ta del i.

- Blant anna så vil de så gjerne gi oss frihet fra fast ansettelse, slik at vi skal få kjenne på friheten i aldri å vite hvor mye penger vi kommer til å ha neste måned.

- Høyresida vil og gjerne gi oss frihet fra en trygg alderdom, viss vi da ikke har råd til å tegne privat pensjonsforsikring eller betale for privat pleie.

- Og så kan vi få frihet fra eget hjem, når boligpriser og leiepriser stadig spinner oppover og flere opplever å få hjemmet sitt tvangssolgt.

Det et er merkelig, hvor fri vi blir av høyresidas friheter. Frihet for hvem? Usikkerhet og private løsninger ikke hva jeg kaller frihet for folk flest.

Velferdstaten er under angrep. Når den trues, trues også vår frihet. Vi må slå disse angrepene tilbake. Trygghet og frihet skal utvides, ikke innskrenkes. Vi vil et samfunn som styres etter hva folk trenger, ikke etter kapitalens behov for profitt! Og vi skal ikke nøye oss ikke med å sette opp forsvarsverker for å beholde det vi har kjempa fram til nå – vi vil ha mer!

Det er mange som har gått før oss, men det er vi som skal gjøre jobben nå. Jeg vil slutte av med dette diktet av Rudolf Nilsen – «Stjernen»:

Her er grensen, sa de andre,
lenger kan vi ikke nå.
Ikke nytter det å vandre
i det blå!

Nei hvad gagner det å kjempe,
når vi er så bittert få?
Vi får ta det mer med lempe,
blir vi mange, kommer råd.

Blir vi mange, kommer tiden,
da vi enkelt får vår rett.
Ikke nu, men siden, siden
går det lett!—

Og de gjorde holdt og spente
av sig belte og gevær:
Vi får slå oss ned og vente
til vi blir en mektig hær!

Og de satte sig og hvilte,
de fornuftige og grå.—
— Men det var en flokk som smilte
mot det blå!

For bak grensen i det fjerne
steg vidunderblank igjen
deres egen, høie stjerne
og den vinket sine menn!

Ja, det var en flokk naive,
som hvad enn der skulde skje
måtte sette ut i livet
sin idé —

og som tross i alt som stengte
brøt sin vei mot stjerneland!
For å nøies med å lengte
er det somme ikke kan

God kamp! God 1. mai!

På parolemøtet i 8. marskomiteen vedtok flertallet på møtet denne parolen:

Bekjemp prostitusjon – bedre hjelpetiltak -
legg ned Pro sentret!

Da de 17 hovedparolene for Kvinnedagen 8. mars blei offentlige var det mange som reagerte sterkt på parolen om å legge ned ProSentret, inkludert Kvinnefronten, LLH, Fellesorganisasjonen, Krisesentersekretariatet, Rødt Oslo og Oslo RU, MiRA-senteret, Norsk Sykepleierforbund og mange enkeltpersoner, kjente og ukjente.

(Mrk: Dette er nærmest for et notat under utarbeidelse å regne, og slettes ikke ferdig. Innspill både på form og innhold tas imot, men ikke nødvendigvis til følge ;)

Demokrati?

Det kom fram etter hvert at det var Kvinnegruppa Ottar som hadde foreslått ProSentret-parolen, og fått flertall for den på parolemøtet i 8. marskomiteen. Ottar meinte det hadde gått demokratisk for seg, sia parolen fikk flertall på parolemøtet. At andre organisasjoner ikke hadde mobilisert flere til å møte der, kunne ikke Ottar forholde seg til. For å ta akkurat det først:

I 8. mars-komiteen var det ikke flertall for en parole om å legge ned ProSentret. Parolen hadde vært diskutert på arbeidsmøter i forkant, og forslaget var at denne parolen ikke skulle være med. Men akkurat på parolemøtet stilte Ottar med flere representanter, og foreslo denne parolen på ny. Om man meiner det er demokratisk at tilfeldig mobilisering avgjør hva som blir vedtatt, så var det demokratisk at denne parolen blei vedtatt. Jeg mener det mest av alt vitner om Ottars manglende gangsyn, både politisk og ellers.

Problemet med ProSentret?

Så, hva er problemet med ProSentret?

I følge Ottar bruker ProSentret mye tid og ressurser på å drive kampanje mot prostitusjonsmotstandere og mot alle forsøk på å begrense prostitusjonstrafikken. I et innlegg i Aftenposten på nett på fredag skriver Ottar blant anna at ProSentret er:

(…) et suspekt miljø som er interessert i å opprettholde prostitusjonstrafikken.

Bevisene Ottar legger fram er først og fremst disse:

• En brosjyre ProSentret laga i 2004, «Ting er ikke alltid slik det ser ut som», som ifølge Ottar glorifiserer prostitusjon.
• At ProSentret samarbeider med organisasjonene Tampep og Europap, som hovedsaklig jobber med helsespørsmål knytta til prostitusjon, men som også skal være for å “normalisere” prostitusjon.
• Tidligere leder av ProSentret, Liv Jessen, som argumenterte mot sexkjøpslova før den blei innført, og i etterkant har påpekt at den ikke førte til at prostitusjon forsvant.

Ottar liker også å framstille det som om ProSentret ikke gjør noe anna enn å koseprate med de prostituerte – i det samme innlegget i Aftenposten står det:

Pro Sentrets holdning er at prostitusjon kan være et akseptabelt yrke, og at te, kondomer og glidemiddel er det som skal til for å hjelpe folk på veien.

Men viss man sjekker litt, finner man ut at ProSentret blant anna driver med dette:

• Sosialt. Informasjon og veiledning om rettigheter og bistand i kontakt med politi, utlendingsmyndigheter og NAV.
• Helse. Åpen helseavdeling der man kan få sexologisk rådgivning, sjekkes for SOI eller ta opp andre helsemessige temaer. Tilbudet er gratis.
• Bolig. Boligtilbud for kvinner utsatt for menneskehandel.
• Info. Kartlegger temaer det er lite informasjon om, som vold mot prostituerte og menn i prostitusjon. Forebyggende arbeid på videregående skoler.
• Arbeid. Råd, veiledning og bistand til de som ønsker å slutte å selge sex og finne en annen jobb. Hjelp til CV og søknader, kantinekurs, norskopplæring og sysselsettingstiltaket Bikuben.

Jeg var sjøl med på besøk til ProSentret så seint som i fjor, og så både kantinekurset og Bikuben i drift. Når noen påstår at senteret ikke gjør noe anna enn å drive varmestue og slåss mot sexkjøpsloven er det ikke bare frekt, det er direkte løgn.

ProSentret har tilbud til både kvinner og menn, rusavhengige og ikke, etnisk norske og innvandrere. Alle er velkomne og man setter selv dagsorden. Man mister heller ikke tilbudet dersom man ønsker å fortsette med prostitusjon.

Akkurat det siste driver enkelte brøytebiler fra vettet, ettersom de vil at det skal stilles krav om at de som får tilbud og kurs skal trekke seg ut av prostitusjon. Et slikt krav ville sannsynligvis føre til at mange som vil ut av prostitusjon ikke ville oppsøke hjelp. Om færre oppsøkte hjelp ville jo for så vidt bety at det ville bli billigere å drive hjelpearbeid, viss man synes at det er et mål i seg sjøl. Men for de som driver ProSentret er det et poeng at det er de prostituerte sjøl som får styre hva og hvor fort.

Hva motstanderne vil?

På tross av hva enkelte meiningsmotstandere antyder, har jeg aldri prøvd å si at Ottar og deres meiningsfeller ikke bryr seg om prostituerte. Jeg trur først og fremst at de ikke har noen velfundert ide om hva som virker i arbeidet for å få folk ut av prostitusjon. Kvinnegruppa vil ha et nytt kompetansesenter i stedet for ProSentret, og det er omtrent så konkret det blir.

Et av tiltakene som har blitt trukket fram av noen som et alternativ til ProSentrets tiltak er Svanegrupper:

Svanegrupper er for kvinner som snakker norsk, kvinner som ikkje er aktiv i rus og/eller kvinner som kan nyttiggjere seg gruppeterapi.”

Det kan sikkert være et fint supplerende tilbud for en del av de prostituerte i Oslo som er kvinner, som ikke ruser seg, og som ikke er fra f.eks. Nord-Afrika eller Øst-Europa. Jeg er for det. Men ser ikke heilt for meg at det skal funke for alle.

Om debatten

Det er tilløp til ganske ymse argumentasjon på begge sider av dette spørsmålet, det skal sies. Men noen når et verre lavmål enn andre:

Det er greit at mange vil holde noen kvinner i prostitusjonen til allmenn utnyttelse for menn, men det er en del av oss som vil ha bedre tiltak for å få kvinner ut av prostitusjonen.

Dette blei skrevet på fredag av den offisielle Facebook-profilen til 8. marskomiteen i Oslo (som tydeligvis driftes av en motstander av ProSentret). Dét er passelig dårlig stil, å antyde at alle som er uenig med deg er for prostitusjon.

Jeg har sett mye anna rart bli sagt også. Jeg vil ikke henge ut folk som sier dumme ting bare på vegne av seg sjøl, men jeg har blant anna blitt beskyldt for å “bygge opp under en oppfatning av at 8. mars-komiteen driter i de prostituerte”, og – etter at jeg delte sitatet over – for å “hause opp gemyttene”. En sentral Ottar-dame antyda generelt at organisasjonene som gikk mot parolen gjorde det fordi de er avhengige av offentlig støtte.

Viss det er å “hause opp gemyttene” å si fra når noen sier eller gjør noe dumt, så stemmer for så vidt det, men det var ikke noe alternativ for meg å la være.

Hva nå da?

Mange har oppfordra 8. mars-komiteen til å trekke akkurat den parolen, eller den delen av parolen, som vil legge ned ProSentret. Så langt ser det ut som om komiteen – ved Ottar – kommer til å blånekte på det.

Flere har sagt fra om at de ikke ville gå i toget i år viss denne parolen består, og noen har bedt om total boikott.

Noen, bl.a. MiRA-senteret og Kvinnefronten, oppfordrer folk til å gå bak andre paroler.

Noen vil stille i toget med en parole til støtte for ProSentret.

Andre har foreslått mot-demonstrasjon et anna sted.

Hva folk kommer til å gjøre når det kommer til stykket, er vel ganske ymse det med, alt etter hvordan man oppfatter situasjonen. Jeg kan bare snakke for meg sjøl: Viss denne parolen blir stående, vil jeg kun gå i 8. mars-toget viss jeg kan gå bak en parole til støtte for ProSentret.

Vel, det er noen grep du kan ta. Du kan for eksempel være overtydelig når kompiser eller bekjente begår overgrep.

Jeg fikk referert denne historien fra en kortspillkveld med gutta i bekjentskapskretsen for noen år tilbake. Når gutta spiller kort, blir det jo fort prat om både dette og hint, særlig uteliv og damer. En av gutta, la oss kalle ham Kjell-Andre, fortalte om to damer han hadde fått med seg hjem på nachspiel.

Den ene av jentene blei såpass full at hun sovna på senga hans – fullt påkledd, og drita nok til at hun var tapt for denne verden ei stund. Da rusla Kjell-Andre ut på badet og henta vaselinen, dro av jenta klærne, og pulte henne i rumpa mens hun sov.

Dette fortalte han til kameratgjengen som om det var en innmari festlig historie om hvordan han hadde fått seg no’ på knaggen.

«Kjell-Andre, det er jo voldtekt,» sa en av dem.

«Høhø, neida,» svarte han og flirte.

Og det var det. Kortspillet fortsatte og ingen sa noe meir om overgrepet. Kjell-Andre satt vel igjen med inntrykk av at oppførselen hans var akseptabel nok. Den eineste reaksjonen han fikk var ganske forsiktig, og rant fort ut i ingenting.

Ingen tok det opp med ham seinere. Da jeg fikk høre om det, var det nærmest blitt en morsom historie om at «han Kjell-Andre er gæern, altså». Og han sjøl hadde akkurat samme plass i kameratgjengen som før.

Gutta, inkludert Kjell-Andre, ville nok alle sagt at de var mot voldtekt.

Vi trenger å korrigeres av menneskene rundt oss for å bli «skikkelige» folk. (Og med «skikkelige» meiner jeg ikke at gutta skal bruke slips og jentene slå blikket blygt ned.) Du trenger å få høre det når du har gjort eller sagt noe uakseptabelt, og det betyr at vi rundt må reagere.

Det trenger ikke være så drøyt som i historien over. Slå ned på det om venner eller bekjente gir uttrykk for at «hun fortjente det sikkert», eller at «hun har jo bare seg sjøl å skylde på, når hun tok piratdrosje». Eller når en idiot på Nytt på nytt drar vitser om at «kvinner mener jo aldri nei, selv om de sier nei».

Og tenk gjerne over hvordan du og kameratene snakker om kvinner generelt. Er de forbruksvare, noe som skal nedlegges? Vesner fra en anna planet? Ler du når en bekjent drar en vits om når kvinner meiner “ja”? Hvordan menn generelt snakker om kvinner og jenter, har mye å si for hvordan enkeltdrittsekker behandler dem.

Gjør noe med det når du hører eller ser uakseptabel oppførsel, si noe. Ikke vær så redd for at gutta skal synes du er en masete tørrpinn som ikke tåler en vits. Tenk på hva det kan bety, etter hvert, for søstra di, kjæresten din, venninna di.

Reager.

Denne debatten kommer opp i det skeive miljøet hvert eineste år før og etter Skeive dager. Den går for fullt inne på diskusjonsforumet på Gaysir nå om dagen. For noen få dager sia var det uvanlig nok en hetero som ytra seg om homseriet også (det er jo valgår) og tok diskusjonen inn midtstrøms, men det er altså ingen ny diskusjon, det her. Og muligens til overraskelse for enkelte streite, er det faktisk en del homoer som er enige med Sylvi Listhaug om at den årlige homoparaden fører til mindre toleranse. For du ser det …

Det er jo bare skruller og lærhomser og menn i kjole og fjær som går i paraden! De er jo ikke representative for homofile!

Men alle som faktisk har sett paraden veit jo godt at det ikke stemmer i det heile tatt. Joda, der er både skruller og lærhomser og menn i kjole og fjær, men de utgjør et ganske lite mindretall. De aller, aller fleste går i streite klær, eller kanskje i t-skjorta til foreninga si, eller som Sykepleierforbundets trommekorps: i gammeldagse sjukepleieruniformer. (De siste pleier å gå i 1. mai-toget også, og jeg har aldri hørt noen påstå at det skader arbeidernes sak.)

Men media fokuserer jo bare på de halvnakne skrullene! Og de er ikke representative i det hele tatt, uansett hvor mange eller få det er av dem!

Mja, da burde du kanskje klage på media, heller enn på de som går i paraden?

Og jeg trur nok de fleste halvveis oppegående mennesker har fått med seg etter hvert, at homser og lesber stort sett ser ganske alminnelige ut. De er ikke en gang spesielt fargerike. Se bare på Anne Holt, Erling Lae, Gro Hammerseng eller Torstein Dahle. Noen pene, noen mindre pene, men jamnt over uten mye glitter og fjær. Ikke så mye som en regnbue-button å se, faktisk.

Ja men folk som bor i avkroker og i bibelbeltet og i campingvogn halve året tror at alle homser er som dem de ser bilde av på NRKs nyhetsinnslag fra homoparaden!

Og veit du hva, de folka kommer aldri til å tru noe anna, samme hvor streit du prøver å se ut. Det kunne gått 2000 menn i streit, grå dress i homoparaden, og de folka ville fremdeles være hellig overbevist om at alle homser springer rundt i kjole eller lær heile tida. Du kan ikke legge ansvaret for folks fordommer over på dem de har fordommer mot.

Men altså, “kampen” er jo over. Nå har vi jo alle rettigheter — kan gifte oss og alt mulig. Er det så mye vits i å gå i parade og sånt da? Homofile og lesbiske har jo ikke noe å slåss for lenger! Nå kan vi bare slappe av og være som vanlige folk.

Homo i pullover

Trur du? Viss homofile og lesbiske ikke hadde noe igjen å slåss for, hadde ikke denne diskusjonen dukka opp i det skeive miljøet med jevne mellomrom. Viss du er så innmari likestilt, hvorfor bekymrer du deg over hvordan en mørkemann på Sørlandet oppfatter homser? Det er ingen som trur at Britney Spears er representativ for alle heteroer, men så fort en homse skiller seg litt ut fra mengden, er du bekymra for at folk skal tru han representerer deg?

Det er omtrent så langt vi har kommet. Joda, det er mye som er på plass på papiret. Men så lenge det finnes godt voksne ute-av-skapet skeive som omhyggelig passer på å omtale kjæresten sin i kjønnsnøytrale vendinger for ikke å skille seg ut, har vi et stykke igjen å gå. Og vi kommer ikke til å tilbakelegge det stykket ved å være mest mulig usynlige og ikke-provoserende — “snill homo”, om du vil.

Homo i drag

Skrullene, dragdronningene og korthåra lesber i mannsklær — folk som stakk seg ut og provoserte og blei trakassert for det — har vært blant de som har gått i front i homokampen i tretti år.

Ingen fare, ikke en eineste homo må ta på seg en fjærboa og ingen lesber skal tvangsklippes — det er heilt greit å se ut som Anne Holt eller Erling Lae, men det er ikke noe spesielt poeng i å gå mest mulig i ett med veggen heller.

Viss ikke homobevelgelsen har rom for både skruller, traktorlesber og “straight-acting” av begge kjønn, hva pokker handla det heile om da? Folk må få lov til å være seg sjøl, så langt det går. Og det er rom for deg i homoparaden uansett om du går i fjær eller pullover!

Bildet av Torstein Dahle er henta fra bloggen hans. Det andre bildet er av Olivia Jones, og er knipsa av Martina Nolte, som har publisert det med en CC-lisens.

Regjeringa driver og forbereder et prøveprosjekt, E-valg 2011. Plana er å prøve ut elektronisk stemmegivning i noen kommuner ved kommune- og fylkestingsvalget om to år. Folka i departementet som jobber med prosjektet virker veldig entusiastiske, men jeg er skeptisk …

Hvorfor?

En del politikere (og ganske mange skikkelig folk også) later til å tru at valgdeltakelsen på magisk vis kommer til å stige om vi bare får e-valg. Det er vel litt som å tru at alt blir meir demokratisk av at statsministeren har fått seg en Facebook-konto. Erfaringa fra land hvor de har testa ut elektroniske valgløsninger, er at forskjellen i deltakelse fra papirvalg er marginal og like gjerne kan skyldes andre ting. Knapt noen som har forska på dette trur at e-valg vil gi høyere valgdeltakelse.

De som jobber med E-valg 2011 har ikke økt valgdeltakelse generelt som mål, men de begrunner allikevel e-valg blant anna med at “nye generasjoner velgere forventer elektroniske løsninger”. Det er mulig jeg er for gammel til å regnes med blant “nye generasjoner”, men jeg er sylta ned i teknologi, og allikevel klarer jeg å putte en papirlapp i ei kasse anna hvert år. Deltakelsen blant de på 18-21 år har ligget ganske stabilt rundt 55 % de siste tre valgene, så på tross av at elektronikk og internett har blitt stadig viktigere i livene våre, klarer altså unge velgere å avlegge stemme på papir. Og valgdeltakelsen stiger jo eldre folk blir, det tyder på at det ikke nødvendigvis er mediet eller manglende tilgjengelighet som gjør at mange av de yngste velgerne ikke gidder å stemme — viss det bekymrer politikerne, bør de heller gå i seg sjøl og se på hva de faktisk leverer.

Andre argumenter for elektronisk stemmegivning er at opptellinga kan gjøres raskere og meir korrekt. At valgoppgjøret kommer en halvtime etter at valglokalene har stengt er vel fint for de utlåmodige, men ikke så viktig, og at valgoppgjøret blir “meir korrekt” avhenger ikke bare av at ei maskin klarer å legge sammen to og to … Men litt meir om det lenger ned.

Det eineste argumentet for elektroniske valg jeg har noen som helst sympati for, er at det vil gjøre valgdeltakelse enklere for folk med fysiske funksjonshemminger som gjør det vanskelig for dem å delta uten hjelp fra andre. Økt tilgjengelighet er en god ting! Men for å si det med ei sammenligning: vi insisterer jo ikke på at alle PC-brukere skal benytte leselist med blindeskrift sjøl om det er et godt hjelpemiddel for blinde?

Det virker som om e-valg først har blitt utropt til Løsninga, og så prøver man å finne noen problemer det kan løse. Men det fungerer sjelden bra å hekte vogna foran hesten.

Hvorfor ikke!

Jeg ser i det heile tatt fleire argumenter mot elektronisk valg enn for. Valget må for det første være fritt, altså at du skal kunne avlegge stemme uten å bli utsatt for det de kaller “utilbørlig påvirkning”. Det kan du få til ved e-valg, om du du nøyer deg med å sette opp stemmemaskiner i valglokalene. Men E-valg 2011 legger opp til stemmegivning fra det de kaller “ukontrollerte omgivelser”, det vil si at du skal kunne stemme hjemmefra, over internett. Og du kan aldri vite hvem som står bak ryggen til den som avlegger stemme fra PCen hjemme i stua.

I prøveprosjektet legger de riktignok opp til at man skal kunne avlegge stemme elektronisk fleire ganger, og at en papirstemme alltid vil “trumfe” en elektronisk stemme, slik at noen som blir pressa til å stemme mot sin vilje skal kunne rusle avgårde til valglokalet og stemme etter eget hode allikevel, men det høres mildt sagt tungvint ut. For ikke å snakke om at det er å sette døra på vidt gap for stemmesalg, og det spørs om folk som er villige til å selge sin egen stemme vil gidde å ta seg til nærmeste valglokale for å “trumfe” med papir.

Et anna argument mot e-valg er at det gjør heile valgprosessen ugjennomsiktig. Gjennomføringa av et valg i dag er rimelig enkel å skjønne for de aller, aller fleste — alle klarer å forholde seg til papirlapper. Går noe galt et sted mellom stemmeavlukket og opptellinga, som for eksempel at hundre stemmesedler blir satt fyr på og går opp i flammer, er det lett å se og forstå hva som foregår. Og hvem som helst som kan lese og telle kan i teorien sette seg ned og kontrollere stemmetallet. Innfører vi elektroniske valg, er det kun teknologene som skjønner hva som skjer om noe går galt, og bare utvalgte teknologer vil kunne se at alt går riktig for seg.

Papirvalg kan, for å si det litt slemt, gjennomføres av reine idioter. Elektroniske valg krever IT-idioter.

Og sist, men ikke minst, ingen kan garantere et sikkert e-valg, enda mindre et sikkert internettvalg. Folk som kan IT, veit bedre. Som @epistel sier på spørsmål om e-valg:

Skeptisk. Vet for mye om teknologi til å stole på at systemene blir sikre og anonyme nok.

Og @epistel er ikke aleine, både kjente og ukjente teknologer har gått tildels sterkt ut mot e-valg, fra GNU-guruen Richard Stallman til norske Unix-grupper.

Det er vanskelig nok å verifisere at en elektronisk stemme er avlagt av en person som faktisk har stemmerett (eller i alle fall har påloggingsinfoen til en person med stemmerett). Samtidig skal e-valgsystemet kunne sikre velgere anonymitet — de samme velgerne som nettopp har måttet verifisere identiteten sin for systemet. Personer på innsida som virkelig vil vite, vil kunne kople det eine til det andre, uansett hvor mange vegger og hindringer man setter opp.

Ved internettvalg er det dessuten ikke mulig å garantere at systemet er sikra mot angrep utenfra, og sjøl om man velger å gå inn for e-valg uten å gjøre det over nett, er man ikke sikker. Utro tjenere kan dukke opp nesten hvor som helst, og elektroniske valg gjør det så mye, mye enklere å drive valgfusk … Det har vært nok av eksempler på det, blant anna i demokratiets høyborg, USA.

Oppsummert

Oppsummert, jeg er mot. Ikke at jeg er mot elektroniske valg av prinsipp, men jeg har noen andre prinsipper som veier ganske tungt. Som at et valg skal være fritt, hemmelig og så langt det er mulig, uttrykk for hva folk vil. (Så er det en litt anna diskusjon om man synes dagens valgordning ivaretar det siste.) Diskusjonen om e-valg kan ikke anna enn å bli en diskusjon om hvor mye vi vil fire på prinsippene om frie og demokratiske valg, for teknologien kan ikke garantere verken eller. Og jeg vil ikke fire.

Kjære venner, kjære afghanske brødre. Jeg har med meg hilsner fra solidaritetsmiljøet og fra gode mennesker i Tromsø. Norge er et langt land, og sultestreiken deres har gitt ekko og gjenlyd over hele landet. Dere skal vite at dere har støtte fra gode mennesker i hele Norge — jeg har med meg den støtten til dere.

I forrige uke og i går så vi to bilder. Det ene var bildet av det norske forsvarets nye stolthet — den store fregatten — som gled inn Oslofjorden med alle offiserene og makta ombord. I sin frekkhet har de døpt den nye norske fregatten Fridjof Nansen. Ingen kan være i tvil om hva Fridjof Nansen. ville tenkt i forrige uke! Og ingen kan være i tvil om hvor Fridjof Nansen ville vært i dag, han ville vært her, ved Domkirka! Jeg tror han snur seg i sin grav i dag, både i skam over det den norske regjeringen og det norske maktapparatet står for, og i skam over at dette uverdige spillet foregår så og si i hans navn.

Det andre bildet på fjernsynet i går: Jonas Gahr Støre — i fjor høst generalsekretær i Norges Røde Kors, nå utenriksminister i den norske regjeringen — sitter i den rød plysjrokokkostolen ved siden av sine kjære “dear Condi”, Condoleezza Rice. Disse to bildene henger nøye sammen. Fregatten Fridjof Nansen og Jonas Gahr Støre ved siden av Condoleezza Rice. Vi er nødt til å forstå det politiske spillet for å forstå hvordan vi skal organisere kampen videre. Men først noen få ord om Afghanistan.

Afghanistan er ikke trygt. Bjarne Håkon Hanssen har aldri vært der. Han kommer aldri til å dra dit, han kommer aldri til å tørre å dra dit. I løpet av 2006 har 900 mennesker blitt drept i Afghanistan, 400 av dem er drept bare i mai. Dette er de offisielle tallene. I løpet av de neste månedene, sendes det 6000 nye soldater fra NATO-land til å engasjere seg, som det heter, i kamphandlinger i Sør-Afghanistan. I neste uke reiser nye norske soldatkontingenter skammelig nok til Afghanistan, og jeg kan love dere at de blir ikke sendt med fly og en liten bærepose med eiendelene sine. De blir sendt tungt bevæpnet, tungt beskyttet, og med de beste våpnene som finnes. Hvorfor det? Jo, fordi Afghanistan ikke er trygt.

Skulle du et øyeblikk av deg sjøl få den impulsen at du vil dra til Afghanistan, og det er jo en god tanke, så er det som vår representant fra De grønne nettopp sa, Jonas Gahr Støres eget råd er — og jeg siterer fra hjemmesiden til UD: “UD fraråder reise og opphold i Afghanistan som ikke er strengt nødvendig.” Er det strengt nødvendig å sende disse afghanerne hjem? Nei, det er ikke strengt nødvendig. Alle vi norske som har vært i Afghanistan og jobbet i Afghanistan, vi vet at situasjonen er mere utrygg enn noensinne.

Jeg kjenner afghanerne som stolte mennesker, og jeg tror det koster dem ganske mye å eksponere seg på den måten de gjør i denne sultestreiken. Det sies om afghanere at de aldri bøyer nakken for noen, og det er mange okkupanter som har fått kjenne sannheten i det uttrykket. Jeg tror det koster våre afghanske brødre mye å ligge her, og det koster dem mye å bli behandlet på den måten de blir behandlet på. Og de trenger vår solidaritet mere enn noen gang. Det er den viktigste krafta vi har: vår solidaritet!

Og spørsmålet er, hvorfor er det så maktpåliggende for regjeringen å sende dem ut? Nå er vi tilbake til “dear Condi” og Jonas Gahr Støre i stolen i Det hvite hus i går. En av afghanerne jeg snakket med i stad, han sa følgende: They sell us to the Afghan government, and they sell us to the US.

USA har et desperat behov for å vise at okkupasjonen har lykkes, de har et desperat behov for å kunne vise fram symboler på at de har lykkes med felttoget i Afghanistan. Og hva ville vært bedre enn at Norge, USAs største puddel i Europa, nemlig Norge, viste dette gjennom å sende afghanere hjem til et trygt Afghanistan. Åh, hvilken propagandaseier for USA! På bekostning av sikkerheten til våre afghanske brødre. Det er en del av det storpolitiske spillet.

Norge gjør sin egen vurdering, sier pølse-Hanssen. Pølse-Hanssen gjør sine egne vurderinger. Den ene dagen henviser de til høykommisæren for flyktninger, den neste dagen gjør de sine egne vurderinger — alt etter hvordan det passer med den norske politikken, og USAs politikk.

Og la meg avlegge en visitt til til Jonas Gahr Støre. Du elegante, du veltalende, du så upåvirkelige. I november møtte jeg Jonas Gahr Støre i en debatt i Tromsø. Da var han generalsekretær i Røde Kors, og han sa: Noen må sloss for og noen må forsvare det nøytrale, humanitære rommet. Hvis ikke vil mennesker lide. 14 dager etter var han utenriksminister og han hadde glemt alt han hadde lært som generalsekretær i Røde Kors, han hadde glemt alt han hadde lært som en sentral embedsmann i Verdens helseorganisasjon, og han ble, som han sannsynligvis alltid har vært, et maktmenneske med en agenda som er helt i tråd med den agendaen USA har. “Dear Condi.”Jeg vil si til Jonas Gahr Støre: Kan ikke du ta en telefon til Norges Røde Kors, så kan Norges Røde Kors forsvare det nøytrale, humanitære rommet her i Oslo, og komme hit og sette opp et støtteapparat og Røde Kors-telt.

Men hvor er SV? Kjære Kristin Halvorsen, kjære Erik Solheim, hvor er dere? Hadde det vært en Høyre-regjering som hadde gjort det som nå skjer, så hadde dere vært på besøk her ved Domkirka. Jeg ber dere så innstendig jeg kan: Kom hit. Vis anstendighet, vis solidaritet, og vis hvor dere står. Kristin Halvorsen, Erik Solheim, dere skal være her!

Tausheten til Erik Solheim og Kristin Halvorsen er en del av den offentlige tausheten. Hvor er Dagsrevyen nå? Hvor er TV2 nå? Hvorfor dekkes ikke dette? Fordi dette skal ties ihjel! Hvorfor skal dette ties i hjel? Jo, fordi ingen makt er større enn folkets egen kamp, og norsk historie har vist at sultestreik er et farlig politisk våpen. For ikke mange år siden, var det en sultestreik uttafor Stortinget der samene tok opp kampen for samiske rettigheter i forbindelse med Alta-Kautokeino-kampen. Den sultestreiken var minst like alvorlig som denne, og det samiske folket vant viktige delseire, fordi de turte å holde den sultestreiken så offensivt midt i det offentlige Norge..

Jeg tror at tausheten som nå omgir denne sultestreiken, er en del av den politiske kampen for å fortsette norsk asyl- og flyktningepolitikk på den gemene måten den praktiseres i dag. I tillegg til presset fra USA, så er Norge presset fra Carl I. Hagen. Det er synd å si det, men den rød-grønne regjeringen gir konsesjon etter konsesjon til Fremskrittspartiets innvandrings- og utenrikspolitikk. Den rød-grønne regjeringen lar seg presse fra skanse til skanse og har ikke politisk ryggmarg til å stå opp og sloss for en anstendig innvandrings- og flyktningepolitikk. Shame on them.

Vi skal aldri la tausheten få lov til å legge seg som et kvelende teppe hverken over denne eller over andre aksjoner. Vi alminnelige mordmenn har et stort ansvar. Hvis vi skal kunne kalle oss anstendige mennesker, så må vi behandle andre på en anstendig måte. Det er vår forbannede plikt. Det gjelder uansett politisk standpunkt eller religiøs tro — skal vi kunne kalle oss anstendige mennesker, må vi behandle andre med anstendighet. Det som skjer nå, med deportasjonene av våre afghanske brødre, er uanstendig, og det er vår plikt, hver enkelt sin plikt, å sørge for at solidaritetsarbeidet øker i styrke.

Og jeg har lyst til å si til en herr domprost Hauge, som i sin bekymring for afghanernes helsetilstand tilkalte politiet forleden dag. Jeg vil gi ham det rådet at neste gang han er bekymret for de sultestreikendes helse, så tilkaller han helsevesen og ikke politivesen. Meg bekjent er politiet fortsatt ikke satt opp med intravenøst utstyr og legemidler, og jeg tror ikke de blir det i nærmeste framtid. Jeg foreslår heller at domprost Hauge åpner det store teltet, domkirka som står der, slik at afghanerne kan få trygt opphold der inne. La oss få åpnet det store teltet!

Helt til slutt: Erling Folkvord fortalte meg at under politiaksjonen, han var tilstede og så det hele, ble afghanerne behandlet på en utspekulert nedverdigende måte. De ble båret bort i presenninger, lempet inn i busser og lempet ut av bussene igjen, flere av dem ble dumpet i en park og stod der uten sko på bena. Så kommer det lastebiler fra et privat firma og stjeler teltene og alle eiendelene deres. Eiendeler de ikke har fått tilbake.

Kjære venner, kjære afghanske brødre. Vi har fått vite at mange av dere ikke har fått skoa deres tilbake. Som en enkel solidaritetshandling, så tar jeg av meg skoa mine nå og gir dem til dere. Så får vi en liste med hvor mange som mangler sko, dere skal i hvert fall ikke gå barbeint videre i denne sultestreiken. Og dere skal ikke stå alene, vi lover dere fortsatt solidaritet!

…oo0oo…

Legen Mads Gilbert har jobba med internasjonal solidaritet i mange år. Blant anna har han, sammen med kolleger, danna Trauma Care Foundation, en organisasjon som lærer opp “barfotleger” til å behandle mineskader i fattige land. Han jobber for tida som overlege ved Regionsykehuset i Tromsø.

Appellen er transkribert fra et videoopptak gjort av Nassim Ansari.

Å knulle som en feminist? Det burde jo være enkelt, både for kvinner og menn — er du frigjort knuller du akkurat som du vil. Tre ganger om dagen med tre forskjellige folk, eller et par ganger i uka med det samme mennesket. Eller ikke i det heile tatt.

Seksuell frigjøring og kvinnefrigjøring burde gå hånd i hånd, men noen går seg vill og får for eksempel for seg at å være frigjort ikke er noe anna enn å “pule rundt som et mannfolk”. Det rare er at den tolkinga av frigjøring har forekommet på begge sider av gjerdet. Konservative krefter har ofte prøvd å framstille kvinnefrigjøring som et prosjekt hvor kvinner blir til løsaktige horer. Samtidig har “den andre sida” ofte tolka frigjøring som at du må knulle mest mulig med flest mulig, og helst ikke med vaniljesmak.

En ting er nå at det er temmelig trangt å tru at alle mannfolk helst bare vil pule rundt uten forpliktelser. Det finnes gutter som helst ikke vil noe anna, for all del, men det er altså også en del menn der ute som er monogame av legning og som gjerne vil finne den “enda ene” å bli gammel sammen med.

Og motsatt. Det er ikke slik at kvinner uten unntak ikke vil noe anna enn å finne prinsen i sitt liv og vandre lykkelig inn i solnedgangen sammen med ham. Med barn. Noen jenter vil ikke anna. Andre vil gjerne pule litt rundt først. Andre vil jaffal ikke ha barn, og vil heller være aleine resten av livet enn å ta til takke med et forhold som er “greit nok”. Men uansett om du vil pule en eller mange, så er det ikke antallet partnere eller hva slags sex du har som gjør deg frigjort.

Du er ikke mye frigjort viss du kliner med ei anna jente ikke fordi du har lyst, men for å “bevise” for gutta hvor frigjort du er. Det er heller ikke særlig frigjort å pule rundt bare for å vise at du også kan “ha sex som en mann!” Og du blir ikke automatisk frigjort av å bruke sexleketøy eller av å ha trekant.

On ze otha hand: Det er ingenting gæernt i å kline med andre jenter, pule rundt, bruke sexleketøy eller ha trekant — tvert om :) Det kan være både sunt og bra å bryte seksuelle grenser, både sine egne og de samfunnet har laga, men skal du bryte grenser må det være for din egen del, ikke for å bevise noe for andre.

Så viss du tester ut trekant og finner ut at det ikke er noe for deg, skal du få slippe. Du kan gå hjem til kjæresten og ha vaniljesex i stedet. Og fortsatt være en frigjort feminist :)

Jeg er for å la valget gå over to dager. Det har vært et problem i Oslo ved hvert eineste valg at køene utafor valglokalene mange steder er så lange mot slutten av mandag at folk gir opp og går uten å stemme. Det er lett å si at litt må vel folk orke for å få brukt stemmeretten sin, og det er særlig lett å si sånt viss man har en jobb som gir frihet til å stikke litt tidlig og man ikke må hente og fore ungene og skaffe dem barnevakt. Men å stå i en 200 meter lang kø kan fort ta motet fra noen som har jobba en heil dag, henta ungene, gitt dem middag, og endelig har kommet seg til stemmelokalet en halv time før det stenger.

Du får ingen premie for å gjette hvem som bor på hvilken side av byen, og omtrent hvor de ligger politisk. Det borgerlige fleirtallet i Oslo — Høyre, FrP, Venstre og KrF — er mot å utvide til to valgdager. Rødt, SV og Arbeiderpartiet er for. Det er sannsynlig at to valgdager vil øke valgoppslutninga, og det er nok venstresida som vil tjene på det. Ved lokalvalget i fjor var venstresida klart størst i de østlige bydelene og fikk fleirtall i 10 av 15 bydeler, men valgoppslutning på østkanten var også såpass mye lavere at det var de borgerlige som fikk fleirtall i bystyret.

(Så kan man jo lure på om de borgerlige partiene er bekymra for at bedre anledning til å avgi stemme vil føre til fleire stemmer til venstresida. Det er litt skummelt med demokrati, vi kan ikke ha for mye av det.)

Så ja, to valgdager — yay! Jeg er tvers gjennom for. Men jeg er ikke veldig for at et mindretall i bystyret skal bestemme at slik skal det være.

Det er unntaket at mindretallets meining gjelder, og når den gjør det, er det som regel ved å blokkere — grunnlovsendringer må for eksempel vedtas med 2/3 fleirtall. Og godt er det. Noen saker bør ha meir enn et knepent alminnelig fleirtall før man vedtar og gjennomfører — når man skal til å gjøre noe drastisk, er det greit med litt margin. Men den endringa regjeringspartiene går inn for, snur det på hodet.

Jeg er glad for at det ser ut til å bli to valgdager i Oslo, men jeg liker ikke måten det går gjennom på. Om noen vil overbevise meg om at denne lovendringa er en riktig ting, skal jeg ikke lukke øyne og ører, men da skal du argumentere godt.

Det er i utgangspunktet ingen god grunn til at man fortsett skal ha inntekter av et arbeid man utførte for flere tiår siden, og å forlenge vernetiden fra 50 til 95 år er hinsides alt. Selv om man mener at musikk bør være vernet lenge etter at den er laget, kan jeg ikke se et eneste argument for å verne musikkinnspillinger langt ut over levealderen til selv et langlivet menneske. Så mye yoghurt er det ingen som klarer å spise.

De eneste som vil få noe ut av 95 års vernetid er musikkindustrien — og da mener jeg ikke låtskrivere og utøvende musikere. Det er plateselskapene og GramArt som vil tjene på det hvis vernetiden utvides.

Det er for så vidt en grei sak å jobbe for å bedre sin egen situasjon, men det bør være en ærlig sak også. Når GramArt skyver komponister og musikere foran seg i iveren etter å kunne tjene penger på samme låta i 45 år til, går det på troverdigheten løs. Og det er i alle fall ikke til det beste for utøverne.

T/M, Rødt Oslo

(På trykk i Dagens Næringsliv 20. august.)

Oppdatering, 8. september 2011: De 50 åra er fra innlegget jeg i sin tid svarte på. 50 år er minimumsvernet, etter Bern-konvensjonen, og GramArt var vel kanskje litt forvirra her. Blei ikke plass til å forklare dette i innlegget til DN, dessverre.

For tre måneder sida starta fire svenske kvinner en t-skjortekampanje: Jag har också gjort abort, med tilhørende nettside. Ideen hadde Tora Breitholtz plukka opp fra ei amerikansk nettside, Speak Out.

Tanken bak kampanjen er å bryte ned tabuet rundt abort. Hvis du trudde det var vanskelig å snakke om menstruasjon, burde du prøve å snakke om abort på noe anna enn et reint hypotetisk nivå.

Ei av tre kvinner har tatt eller kommer til å ta abort i løpet av sitt liv. Men tenk deg om: Av alle kvinnene du kjenner, hvor mange veit du om som har tatt abort? To? En? Eller ingen? Hvor mange av alle kvinnene du kjenner trur du sitter og knuger på en hemmelighet de knapt tør å snakke med sine nærmeste venner om?

Abort er en privatsak, sier du? Joda. Det er musikksmak og partivalg og seksuell legning også, men det er ikke vanskelig å finne mennesker som uten å rødme innrømmer at de liker Shakira, stemmer KrF eller er heteroseksuelle — og gjerne erklærer det for all verden. Men prøv å finne ei kvinne som gjerne forteller hvem som helst at hun har gjennomført en abort, og ikke angrer hun heller.

På tross av at vi har hatt lovfesta sjølbestemt abort i Norge i 25 år, er det fremdeles skammelig å ha gjennomført en. Med mindre du har en “skikkelig god grunn” til å ta abort, som at svangerskapet er resultatet av en voldtekt, skal du helst skamme deg. Ikke bare har du hatt sex blott av lyst (og ikke for å avle barn), men du er att på til så forferdelig fæl at du “ikke tar konsekvensene” av det — det vil si bærer fram barnet. Onde kvinne.

Aller, aller ondest er kvinnene som ikke bare tar abort, men som ikke er i tvil om valget de tar og som ikke angrer og gråter sine modige tårer etterpå. De er ikke bare onde, men kalde og følelsesløse også.

Så etter 25 år med sjølbestemt abort, er det fremdeles noe vi bare snakker hypotetisk om. Vi diskuterer gjerne hvor langt ut i svangerskapet det skal være mulig å avbryte, og om nemndene bør vekk, men å trekke fram egne erfaringer med abort blir “for privat”. Og de få (og ofte anonymiserte) aborthistoriene vi får høre, er som regel fra kvinner som led valgets kvaler før de gjennomførte inngrepet og sørget etterpå. (Som sjølsagt er en heilt legitim reaksjon, men det er det sannelig å ikke sørge også.)

Nu vel. Jeg tok abort for ti år sida, og det var heilt greit det. Jeg tvilte ikke på forhånd, og angra ikke etterpå. Ikke grein jeg heller. Christin har tatt to uten å angre på det. Noen fleire?

Kilder: Till försvar för aborträtten, Tora Breitholtz, Speak Out og Christin Aamodt.