Fra høsten av, mÃ¥ natteravner i Oslo underskrive pÃ¥ at de ikke skal si noe negativt om organisasjonen. ForstÃ¥elig, for sÃ¥ vidt — det er jo mye enklere Ã¥ innføre demokratisk sentralisme enn Ã¥ ta tak i de problemene man har internt i organisasjonen. Personlig ville jeg nok heller gÃ¥tt for det siste, men sÃ¥ pleier ikke jeg Ã¥ rusle rundt i gatene med gul vest, sÃ¥ jeg skal vel jaffal holde kjeft.
Men jeg mÃ¥ jo heve øyenbrunene over bestemmelsen om at medlemmene ikke fÃ¥r lov til Ã¥ søke eller be om lederverv. Jeg kan skjønne ønsket om Ã¥ unngÃ¥ “karriereravner”, men det mÃ¥ da være bra om menige ravner ønsker Ã¥ bidra med noe meir enn en spasertur gjennom sentrum nu og da?
Nei, dette ser bare pinlig ut. Det hjelper ikke at styreleder Lars Norbom nekter å ta til seg noe som helst kritikk:
Nei, det stiller jeg meg helt uforstående til. Dette er, med all respekt, en demokratisk organisasjon.
Det er ingen sjølfølge, Norbom, at det blir demokrati av å innføre demokratisk sentralisme. Det er en organisasjonsmodell som krever at man jobber med å få driv i det interne demokratiet, og utafra ser det meir ut som om Oslo-ravnene har innført toppstyre.
Jeg veit ikke hvordan det ser ut med rekrutteringa til Oslo-ravnene om dagen, men dette frister i alle fall ikke meg til å trekke på gatene i gul vest.
Det er alltid gøy med organisasjonar som freistar Ã¥ vedta seg ut av personstrid. Eller kanskje dei meiner at det er ein verkeleg motsetnad mellom Ã¥ “vera der som samtalepartnar og alltid ha god tid” (Dyresen) og Ã¥ “vera der for folk, vera tilgjengelege og visa omsorg” (Hovind).
Som vi sier i Trøndelag: “Itj snakk!”