Mads Gilbert holdt denne appellen på lørdag 17. juni 2006 på plena ved Domkirka, hvor de sultestreikende afghanerne hadde slått leir.

Kjære venner, kjære afghanske brødre. Jeg har med meg hilsner fra solidaritetsmiljøet og fra gode mennesker i Tromsø. Norge er et langt land, og sultestreiken deres har gitt ekko og gjenlyd over hele landet. Dere skal vite at dere har støtte fra gode mennesker i hele Norge — jeg har med meg den støtten til dere.

I forrige uke og i gÃ¥r sÃ¥ vi to bilder. Det ene var bildet av det norske forsvarets nye stolthet — den store fregatten — som gled inn Oslofjorden med alle offiserene og makta ombord. I sin frekkhet har de døpt den nye norske fregatten Fridjof Nansen. Ingen kan være i tvil om hva Fridjof Nansen. ville tenkt i forrige uke! Og ingen kan være i tvil om hvor Fridjof Nansen ville vært i dag, han ville vært her, ved Domkirka! Jeg tror han snur seg i sin grav i dag, bÃ¥de i skam over det den norske regjeringen og det norske maktapparatet stÃ¥r for, og i skam over at dette uverdige spillet foregÃ¥r sÃ¥ og si i hans navn.

Det andre bildet pÃ¥ fjernsynet i gÃ¥r: Jonas Gahr Støre — i fjor høst generalsekretær i Norges Røde Kors, nÃ¥ utenriksminister i den norske regjeringen — sitter i den rød plysjrokokkostolen ved siden av sine kjære “dear Condi”, Condoleezza Rice. Disse to bildene henger nøye sammen. Fregatten Fridjof Nansen og Jonas Gahr Støre ved siden av Condoleezza Rice. Vi er nødt til Ã¥ forstÃ¥ det politiske spillet for Ã¥ forstÃ¥ hvordan vi skal organisere kampen videre. Men først noen fÃ¥ ord om Afghanistan.

Afghanistan er ikke trygt. Bjarne Håkon Hanssen har aldri vært der. Han kommer aldri til å dra dit, han kommer aldri til å tørre å dra dit. I løpet av 2006 har 900 mennesker blitt drept i Afghanistan, 400 av dem er drept bare i mai. Dette er de offisielle tallene. I løpet av de neste månedene, sendes det 6000 nye soldater fra NATO-land til å engasjere seg, som det heter, i kamphandlinger i Sør-Afghanistan. I neste uke reiser nye norske soldatkontingenter skammelig nok til Afghanistan, og jeg kan love dere at de blir ikke sendt med fly og en liten bærepose med eiendelene sine. De blir sendt tungt bevæpnet, tungt beskyttet, og med de beste våpnene som finnes. Hvorfor det? Jo, fordi Afghanistan ikke er trygt.

Skulle du et øyeblikk av deg sjøl fÃ¥ den impulsen at du vil dra til Afghanistan, og det er jo en god tanke, sÃ¥ er det som vÃ¥r representant fra De grønne nettopp sa, Jonas Gahr Støres eget rÃ¥d er — og jeg siterer fra hjemmesiden til UD: “UD frarÃ¥der reise og opphold i Afghanistan som ikke er strengt nødvendig.” Er det strengt nødvendig Ã¥ sende disse afghanerne hjem? Nei, det er ikke strengt nødvendig. Alle vi norske som har vært i Afghanistan og jobbet i Afghanistan, vi vet at situasjonen er mere utrygg enn noensinne.

Jeg kjenner afghanerne som stolte mennesker, og jeg tror det koster dem ganske mye å eksponere seg på den måten de gjør i denne sultestreiken. Det sies om afghanere at de aldri bøyer nakken for noen, og det er mange okkupanter som har fått kjenne sannheten i det uttrykket. Jeg tror det koster våre afghanske brødre mye å ligge her, og det koster dem mye å bli behandlet på den måten de blir behandlet på. Og de trenger vår solidaritet mere enn noen gang. Det er den viktigste krafta vi har: vår solidaritet!

Og spørsmÃ¥let er, hvorfor er det sÃ¥ maktpÃ¥liggende for regjeringen Ã¥ sende dem ut? NÃ¥ er vi tilbake til “dear Condi” og Jonas Gahr Støre i stolen i Det hvite hus i gÃ¥r. En av afghanerne jeg snakket med i stad, han sa følgende: They sell us to the Afghan government, and they sell us to the US.

USA har et desperat behov for å vise at okkupasjonen har lykkes, de har et desperat behov for å kunne vise fram symboler på at de har lykkes med felttoget i Afghanistan. Og hva ville vært bedre enn at Norge, USAs største puddel i Europa, nemlig Norge, viste dette gjennom å sende afghanere hjem til et trygt Afghanistan. Åh, hvilken propagandaseier for USA! På bekostning av sikkerheten til våre afghanske brødre. Det er en del av det storpolitiske spillet.

Norge gjør sin egen vurdering, sier pølse-Hanssen. Pølse-Hanssen gjør sine egne vurderinger. Den ene dagen henviser de til høykommisæren for flyktninger, den neste dagen gjør de sine egne vurderinger — alt etter hvordan det passer med den norske politikken, og USAs politikk.

Og la meg avlegge en visitt til til Jonas Gahr Støre. Du elegante, du veltalende, du sÃ¥ upÃ¥virkelige. I november møtte jeg Jonas Gahr Støre i en debatt i Tromsø. Da var han generalsekretær i Røde Kors, og han sa: Noen mÃ¥ sloss for og noen mÃ¥ forsvare det nøytrale, humanitære rommet. Hvis ikke vil mennesker lide. 14 dager etter var han utenriksminister og han hadde glemt alt han hadde lært som generalsekretær i Røde Kors, han hadde glemt alt han hadde lært som en sentral embedsmann i Verdens helseorganisasjon, og han ble, som han sannsynligvis alltid har vært, et maktmenneske med en agenda som er helt i trÃ¥d med den agendaen USA har. “Dear Condi.”Jeg vil si til Jonas Gahr Støre: Kan ikke du ta en telefon til Norges Røde Kors, sÃ¥ kan Norges Røde Kors forsvare det nøytrale, humanitære rommet her i Oslo, og komme hit og sette opp et støtteapparat og Røde Kors-telt.

Men hvor er SV? Kjære Kristin Halvorsen, kjære Erik Solheim, hvor er dere? Hadde det vært en Høyre-regjering som hadde gjort det som nå skjer, så hadde dere vært på besøk her ved Domkirka. Jeg ber dere så innstendig jeg kan: Kom hit. Vis anstendighet, vis solidaritet, og vis hvor dere står. Kristin Halvorsen, Erik Solheim, dere skal være her!

Tausheten til Erik Solheim og Kristin Halvorsen er en del av den offentlige tausheten. Hvor er Dagsrevyen nå? Hvor er TV2 nå? Hvorfor dekkes ikke dette? Fordi dette skal ties ihjel! Hvorfor skal dette ties i hjel? Jo, fordi ingen makt er større enn folkets egen kamp, og norsk historie har vist at sultestreik er et farlig politisk våpen. For ikke mange år siden, var det en sultestreik uttafor Stortinget der samene tok opp kampen for samiske rettigheter i forbindelse med Alta-Kautokeino-kampen. Den sultestreiken var minst like alvorlig som denne, og det samiske folket vant viktige delseire, fordi de turte å holde den sultestreiken så offensivt midt i det offentlige Norge..

Jeg tror at tausheten som nå omgir denne sultestreiken, er en del av den politiske kampen for å fortsette norsk asyl- og flyktningepolitikk på den gemene måten den praktiseres i dag. I tillegg til presset fra USA, så er Norge presset fra Carl I. Hagen. Det er synd å si det, men den rød-grønne regjeringen gir konsesjon etter konsesjon til Fremskrittspartiets innvandrings- og utenrikspolitikk. Den rød-grønne regjeringen lar seg presse fra skanse til skanse og har ikke politisk ryggmarg til å stå opp og sloss for en anstendig innvandrings- og flyktningepolitikk. Shame on them.

Vi skal aldri la tausheten fÃ¥ lov til Ã¥ legge seg som et kvelende teppe hverken over denne eller over andre aksjoner. Vi alminnelige mordmenn har et stort ansvar. Hvis vi skal kunne kalle oss anstendige mennesker, sÃ¥ mÃ¥ vi behandle andre pÃ¥ en anstendig mÃ¥te. Det er vÃ¥r forbannede plikt. Det gjelder uansett politisk standpunkt eller religiøs tro — skal vi kunne kalle oss anstendige mennesker, mÃ¥ vi behandle andre med anstendighet. Det som skjer nÃ¥, med deportasjonene av vÃ¥re afghanske brødre, er uanstendig, og det er vÃ¥r plikt, hver enkelt sin plikt, Ã¥ sørge for at solidaritetsarbeidet øker i styrke.

Og jeg har lyst til å si til en herr domprost Hauge, som i sin bekymring for afghanernes helsetilstand tilkalte politiet forleden dag. Jeg vil gi ham det rådet at neste gang han er bekymret for de sultestreikendes helse, så tilkaller han helsevesen og ikke politivesen. Meg bekjent er politiet fortsatt ikke satt opp med intravenøst utstyr og legemidler, og jeg tror ikke de blir det i nærmeste framtid. Jeg foreslår heller at domprost Hauge åpner det store teltet, domkirka som står der, slik at afghanerne kan få trygt opphold der inne. La oss få åpnet det store teltet!

Helt til slutt: Erling Folkvord fortalte meg at under politiaksjonen, han var tilstede og så det hele, ble afghanerne behandlet på en utspekulert nedverdigende måte. De ble båret bort i presenninger, lempet inn i busser og lempet ut av bussene igjen, flere av dem ble dumpet i en park og stod der uten sko på bena. Så kommer det lastebiler fra et privat firma og stjeler teltene og alle eiendelene deres. Eiendeler de ikke har fått tilbake.

Kjære venner, kjære afghanske brødre. Vi har fått vite at mange av dere ikke har fått skoa deres tilbake. Som en enkel solidaritetshandling, så tar jeg av meg skoa mine nå og gir dem til dere. Så får vi en liste med hvor mange som mangler sko, dere skal i hvert fall ikke gå barbeint videre i denne sultestreiken. Og dere skal ikke stå alene, vi lover dere fortsatt solidaritet!

…oo0oo…

Legen Mads Gilbert har jobba med internasjonal solidaritet i mange Ã¥r. Blant anna har han, sammen med kolleger, danna Trauma Care Foundation, en organisasjon som lærer opp “barfotleger” til Ã¥ behandle mineskader i fattige land. Han jobber for tida som overlege ved Regionsykehuset i Tromsø.

Appellen er transkribert fra et videoopptak gjort av Nassim Ansari.