Jeg støtte nylig på en bokpusher-kompis på gata, på en litt uventa kant av byen. Han forklarte meg at han hadde vært på et slags treff i jobbsammenheng, hvor noe forlagssamarbeid hadde presentert høstnyheter og det eine med det andre.
Kompis syntes ikke det hadde vært et forferdelig spennende treff, akkurat. Han himla blant anna litt med øynene over at det blei snakka så mye om henholdsvis kvinne- og mannslitteratur, som om det var viktig å skille mellom bøker for damer og bøker for menn. Men som jeg påpekte, så er det jo et bittelite framskritt!
Før har man jo gjerne snakka om 1) litteratur og 2) kvinnelitteratur. LITTERATUR har vært skrevet av menn — per deff nøytral og for alle, mens “kvinnelitteratur” har vært skrevet av og for kvinner. SÃ¥ at menn ikke lenger nødvendigvis er standard (eller “default” om du vil), mÃ¥ man vel kunne regne som et museskritt framover …
Så får man håpe vi ikke må vente til vi skriver år 2108 før vi snakker om bare litteratur, uavhengig av forfatterens kjønn.
