“Hvis vernetiden for musikkinnspillinger økes fra 50 til 95 Ã¥r, vil det være et viktigere bidrag til musikkartisters økonomi enn noen offentlig støtteordning,” skriver Christian Wadahl Uhlen, juridisk rÃ¥dgiver i GramArt, i DN pÃ¥ torsdag 7. august.
Det er i utgangspunktet ingen god grunn til at man fortsett skal ha inntekter av et arbeid man utførte for flere tiår siden, og å forlenge vernetiden fra 50 til 95 år er hinsides alt. Selv om man mener at musikk bør være vernet lenge etter at den er laget, kan jeg ikke se et eneste argument for å verne musikkinnspillinger langt ut over levealderen til selv et langlivet menneske. Så mye yoghurt er det ingen som klarer å spise.
De eneste som vil fÃ¥ noe ut av 95 Ã¥rs vernetid er musikkindustrien — og da mener jeg ikke lÃ¥tskrivere og utøvende musikere. Det er plateselskapene og GramArt som vil tjene pÃ¥ det hvis vernetiden utvides.
Det er for så vidt en grei sak å jobbe for å bedre sin egen situasjon, men det bør være en ærlig sak også. Når GramArt skyver komponister og musikere foran seg i iveren etter å kunne tjene penger på samme låta i 45 år til, går det på troverdigheten løs. Og det er i alle fall ikke til det beste for utøverne.
T/M, Rødt Oslo
(På trykk i Dagens Næringsliv 20. august.)
Oppdatering, 8. september 2011: De 50 åra er fra innlegget jeg i sin tid svarte på. 50 år er minimumsvernet, etter Bern-konvensjonen, og GramArt var vel kanskje litt forvirra her. Blei ikke plass til å forklare dette i innlegget til DN, dessverre.
