Sprs: Hvor mange medlemmer av ei bestemt gruppe trengs det for å skifte ei lyspære?
Svar: Et visst antall. En til å skru inn lyspæra, og resten til å oppføre seg på en måte som er stereotyp for gruppa det er snakk om.
Det er nok for seint for meg, men eventulle jomfruelige lesere kan kanskje være interesserte i å gjøre seg fortjent til å stå kvit brud? Da kan disse stringtrusene komme til nytte: enkle og kvite og med ei klar melding.
Vil du være med den heilt sikre sida, bør du ogsÃ¥ skaffe deg Guds rustning — nÃ¥ ogsÃ¥ som pysjamas. Guttepysjen har hjelm(!) og jentevarianten kommer med hodesjal.
Og klarer du å holde du deg rein og heil til Den Rette kommer, kan du kle deg opp i kvitt som Mon Mothma og gifte deg med admiral Ackbar. Og spise AT-AT Walker-kake. Rare menneskene.
Det kommer til Ã¥ ta litt lenger tid enn jeg trudde Ã¥ klippe og lime Unseen University … I gÃ¥r kveld brukte kompis Jarle og jeg omtrent fem timer pÃ¥ Ã¥ fÃ¥ ferdig bÃ¥thuset og Modos hageskjul — to av de minste og enkleste bygningene pÃ¥ universitetsomrÃ¥det. OK, det kommer sikkert til Ã¥ gÃ¥ litt kjappere med trening, men jeg trur allikevel vi kommer til Ã¥ ha en hobby et stykke utover høsten.
Jarle legger siste hånd på båthuset.
(Skjønner du ingenting? Du har aldri lest noen av Discworld-bøkene? Vel, viss du har lyst til Ã¥ finne ut av det, kan du se innom L-space. Og viss du vil ha en nybegynneranbefaling, kan jeg foreslÃ¥ for eksempel “Equal Rites” eller “The Amazing Maurice and His Educated Rodents”. Eller kanskje “Mort” eller “Guards! Guards!”)
I dag: nok en episode i serien “Gode grunner til ikke Ã¥ flytte til Italia“. Eller, om du absolutt mÃ¥ til Italia, bør du i alle fall passe pÃ¥ Ã¥ ha pÃ¥ deg dongeribukser. Da kan du nemlig ikke voldtas, ifølge en lavere domstol i landet.
Herregud, for et land. Som om det ikke var ille nok at de klarte Ã¥ velge en president som hadde som valgløfte Ã¥ putte minst seks vakre damer i regjeringa. (PÃ¥ toppen av alt det andre svineriet Berlusconi driver og har drevet med.) Om jeg bodde i Italia, ville jeg valgt bort det Ã¥ fÃ¥ unger jeg og — stakkars krek som mÃ¥ vokse opp der.
Jeg har blitt oppfordra til Ã¥ legge ut gamle innlegg fra den gang jeg holdt til pÃ¥ tiram.org, og akkurat nÃ¥ er innlegget “Jeg har ogsÃ¥ tatt abort” litt aktuelt igjen. Virrvarr skriver om bloggeren Blondinbella, som blei utsatt for overgrep mens hun var pÃ¥ ferie — og skriver om det, noe hun fÃ¥r litt pes for. Abort og seksuelle overgrep er knapt det samme, men begge deler er ting vi ikke gjerne snakker om. Teksten under blei første gang publisert for to Ã¥r sia.
For tre måneder sida starta fire svenske kvinner en t-skjortekampanje: Jag har också gjort abort
, med tilhørende nettside. Ideen hadde Tora Breitholtz plukka opp fra ei amerikansk nettside, Speak Out.
Tanken bak kampanjen er å bryte ned tabuet rundt abort. Hvis du trudde det var vanskelig å snakke om menstruasjon, burde du prøve å snakke om abort på noe anna enn et reint hypotetisk nivå.
Ei av tre kvinner har tatt eller kommer til å ta abort i løpet av sitt liv. Men tenk deg om: Av alle kvinnene du kjenner, hvor mange veit du om som har tatt abort? To? En? Eller ingen? Hvor mange av alle kvinnene du kjenner trur du sitter og knuger på en hemmelighet de knapt tør å snakke med sine nærmeste venner om?
Abort er en privatsak, sier du? Joda. Det er musikksmak og partivalg og seksuell legning ogsÃ¥, men det er ikke vanskelig Ã¥ finne mennesker som uten Ã¥ rødme innrømmer at de liker Shakira, stemmer KrF eller er heteroseksuelle — og gjerne erklærer det for all verden. Men prøv Ã¥ finne ei kvinne som gjerne forteller hvem som helst at hun har gjennomført en abort, og ikke angrer hun heller.
PÃ¥ tross av at vi har hatt lovfesta sjølbestemt abort i Norge i 25 Ã¥r, er det fremdeles skammelig Ã¥ ha gjennomført en. Med mindre du har en “skikkelig god grunn” til Ã¥ ta abort, som at svangerskapet er resultatet av en voldtekt, skal du helst skamme deg. Ikke bare har du hatt sex blott av lyst (og ikke for Ã¥ avle barn), men du er att pÃ¥ til sÃ¥ forferdelig fæl at du “ikke tar konsekvensene” av det — det vil si bærer fram barnet. Onde kvinne.
Aller, aller ondest er kvinnene som ikke bare tar abort, men som ikke er i tvil om valget de tar og som ikke angrer og gråter sine modige tårer etterpå. De er ikke bare onde, men kalde og følelsesløse også.
SÃ¥ etter 25 Ã¥r med sjølbestemt abort, er det fremdeles noe vi bare snakker hypotetisk om. Vi diskuterer gjerne hvor langt ut i svangerskapet det skal være mulig Ã¥ avbryte, og om nemndene bør vekk, men Ã¥ trekke fram egne erfaringer med abort blir “for privat”. Og de fÃ¥ (og ofte anonymiserte) aborthistoriene vi fÃ¥r høre, er som regel fra kvinner som led valgets kvaler før de gjennomførte inngrepet og sørget etterpÃ¥. (Som sjølsagt er en heilt legitim reaksjon, men det er det sannelig Ã¥ ikke sørge ogsÃ¥.)
Nu vel. Jeg tok abort for ti år sida, og det var heilt greit det. Jeg tvilte ikke på forhånd, og angra ikke etterpå. Ikke grein jeg heller. Christin har tatt to uten å angre på det. Noen fleire?
Kilder: Till försvar för aborträtten, Tora Breitholtz, Speak Out og Christin Aamodt.
